Jeg må innrømmet at jeg har blitt språklig gammelmodig. Jeg fnyser irritert når noen sier «kidsa» istedenfor barna og himler med øynene og kjenner indre grøss over engelske uttrykk som kommer fram i ulike muntlige ytringer. Jeg sier ingenting, bortsett fra når min egen sønn bruker det.
Så tok jeg meg selv her en dag i et digitalt møte å referere til mitt fag som MF, istedenfor å bruke muntlig fortellerkunst som det heter. Hvorfor denne snarveien til å få sagt noe? Omstendighetene er kanskje ikke å underlige, det er lagt til rette for det. Jeg arbeider ved (trekk pusten) Oslomet – storbyuniversitet, fakultetet for teknologi, kunst og design, institutt for estetiske fag, drama og teaterkommunikasjon med muntlig fortellerkunst. Da er det selvfølgelig mye lettere å si, OsloMet, TKD, EST, DTK og slenge på MF (Forøvrig har jeg også FOUI i min stilling). Jeg syns det er uting, hvordan kan man ha havnet i en slik språklig krøll at navn blir så komplekse at jeg må bruke forkortelser? Disse forkortelsene er knyttet til navn, men vil denne strategien eller uvanen jeg har tatt i bruk overføres til andre sammenhenger? Vil jeg ende med et SMS (nok en forkortelse) språk om jeg ikke vokter meg? Hvordan har dette oppstått, skyldes det sosiale medier eller at jeg har så dårlig tid i en stadig mer profesjonell progresjon at jeg må ty til forkortede versjoner for å rekke å få fram et budskap?
Jeg har alltid trodd at forkortelser tilhører ungdomstiden, hvor forkortelsene representerer en språklig kreativitet inspirert av populærkultur. Men nå tar jeg altså selv disse snarveiene. Jeg er dermed lett påvirkelig. Jeg lever med andre ord ikke i et vakuum, til tross for en isolert tid, jeg lar meg påvirke slik at språket mitt blir stuttere og stuttere for at jeg skal rekke fram med et budskap.