ligge l- ligge på likseng til begravelsen; være død / det skjer bare over mitt l-jeg vil gjøre alt for å hindre det / gå over l- ikke sky noe middel / seile med(et) l- i lasten (etter H. Ibsen) plages, hemmes av gamle feil, tradisjoner, fordommer e l / være blek som et l-
III lik a1 (norr. líkr, egentlig ‘som har samme form’; av I lik)
1 om to eller flere ting: som har samme utseende eller egenskap(er) som, som minner om, ligner på hverandre; ensartet
l-e barn leker best / hun er l- faren sin / han er svært l- seg på bildet / du er deg selv l- el. l- deg selv du har ikke forandret deg
NRK har for tiden søkelyset på det kroppspresset mange unge følger. Som mor og i noens øyne en gammel kjerring, nytter det kanskje ikke at jeg sier ”du er perfekt” -du med ditt skakke smil, dine store føtter, nesen som stikker naturlig ut av ansiktet, bryster som ennå ikke har funnet sin form, huden din som har pubertetens ujevnheter, håret som knitrer av elektrisitet. Moren min sa vakre ord til meg da jeg var tenåring og jeg hatet det. Jeg var tung i rumpa, jeg svettet under armene, jeg var forfulgt av fluer fordi min onkel hadde kyr. Jeg ble valgt sist i gymmen og ukysset til jeg ble russ. Da endret alt seg, da fant jeg min form.
For meg var det å være ungdom å bære med seg et dødsønske, men jeg ville aldri tiden foruten. Denne tiden, en bølgedal mellom følelsen av konstant nederlag og lykkerus hvor vår unikhet var nettopp å være så lik andre som mulig. Å skille seg ut var en enorm tapsfølelse.
Ettersom jeg ble eldre kjente vi til kirurgiske operasjoner eller lignende, men det var helt utenkelig. For det første var det forbeholdt de som hadde mye penger og dessuten var de som gjorde det direkte dumme, mente vi. Å endre på utseendet kirurgisk var en kortvarig karriere som besto av å løpe på en strand i rød badedrakt.
I dag har jeg ikke noe direkte imot den som velger å endre sitt utseende. I dag vet jeg bedre, jeg vet at slike endringer er ikke noe nytt, det følger en historikk av ”man skal lide for skjønnhetens skyld.” Inneimellom reagerer jeg fortsatt når jeg ser at det har gått helt av skaft. Jeg foretrekker fortsatt og synes det er vakrest når det naturlige skakkheten, det levde livet og det er tydelig at man kommer fra et sted er det som er fremme i et menneskets utseende. Jeg blir bekymret når jeg tenker på unge kvinner som har endret sin nese, for hva skjer når denne kvinnens barn bærer samme nese? Men nå som det å endre sitt utseende er blitt noe enhver kan ta seg råd til, vil jeg ikke lenger bære med meg moral som fordømmer det.
Men som mor må jeg være voksen, jeg må demme opp for det presset som møter mitt barn gjennom ulike medier. Jeg ”tvinger” min ungdom til å lese en bok, mitt ungdom må være med på teater, sitte på en øy uten elektrisitet og spise suppe som har tatt en hel dag å lage. Kanskje det ikke hjelper mot en press, men siden jeg er den voksne så er jeg nødt til å gå samtale med dette presset.