Når jeg skal introdusere faget muntlig fortellerkunst for en gruppe, begynner jeg alltid praktisk. Jeg ønsker at gruppen skal bli trygge på og få erfaring i det å fortelle relativt raskt. Det er også viktig for at gruppen skal lære hverandre å kjenne i dette fagområdet. I den muntlige fortellerkunstens opprinnelige form, ble fortellingen fortalt i et fellesskap som kjente innholdet, så det viktige var hvordan fortellingen ble fortalt. Fellesskapet må ha kommet med såkalte ”tilbakekoblinger” og ”lyttermarkører”. I mangel av dette fellesskapet har fortellere skapt løsninger som ”Crick crack”: karibiske fortellere roper ”CRICK” og lytterne svarer ”CRACK” når det fortelles en fortelling. Dette skal sørge for et våkent publikum og utveksling av energi. For å makte å komme igjennom en fortelling/fortellerstund er fortelleren avhengig av å hente impulser. Disse kan komme fra fortellingen, fra rommet man er i, fra konteksten som innebærer et forhold til publikum. Å fortelle er å skape en dialog. Denne dialogen oppstår ikke av seg selv: for å få energi, må du gi energi. I dette finnes lyttemarkører og tilbakekoblinger: det vil si at lytteren gir direkte respons og kan hende blander seg inn i det som blir fortalt eller måten det fortelles på. Gjennom fortellingens spenning, fortellerens nærvær og verbale og nonverbale virkemidler gir fortelleren lytterne rom til å erfare og oppleve og gi tilbakemelding. Det er som om å håndhilse på noen. Finnes det ikke noe mer ufokusert, uinteressant og forvirrende enn et slapt håndtrykk? Det kan overføres til formidlingen av en fortelling.

Jeg hatt har flere opplevelser som har gitt meg innblikk i dette. I 2000 fikk jeg et oppdrag av Sagene bydel i Oslo, oppdraget var å omgjøre et intervju om til en fortellerforestilling. Det var en gammel dame som var blitt intervjuet om livet som barn på Sagene, intervjuet var anonymisert og jeg kjente ikke til informanten. Fortellerforestillingen besto av en rekke anekdoter om livet på Sagene på ca. 1930 – 50 tallet. Fortellerforestillingen ble fortalt for eldre mennesker i Sagene bydel, altså mennesker som kjente seg igjen historien. Konstant kom de med utrop og avbrytelser enten fordi jeg sa noe feil, fordi de gråt eller lignende. Alle trodde jo at jeg fortalte om dem, de hadde et sterkt eierforhold til historien, og på den måten beriket de den hele tiden. Noe tilsvarende skjedde da jeg fortalte et pakistansk regleeventyr på Mela i 2004. Fortellingen av innsamlet av Naweed Amjad og jeg fortalte den sammen med en pakistansk musiker/forteller, fortellingen ble fortalt på urdu og norsk. Det var over 300 mennesker tilstede, de fleste storfamilier med besteforeldre og barnebarn. Folk kom og gikk hele tiden, kommenterte og deltok og løste familiekonflikter. Tiltross for dette kom jeg aldri ut av det, nei tvert i mot – jeg har aldri følt at fortellingen har vært mer på plass.

I introduksjonen av faget handler det i stor grad om å danne et fellesskap som gir god grobunn for fortellingen.

Comments

comments