Nok om det. En hund er ikke en katt, det har jeg klart å stadfeste fort i våre liv, en hund har en flokk, mens en katt er selvstendig skapning som elegant hopper unna når den finner det for godt. Nå var jo en av hovedgrunnene til at jeg fikk hund var at jeg skulle komme meg i form. Jeg skulle tvinges ut av min bedagelighet minst tre ganger om dagen. En katt klarer å ta sine nødvendige turer på egen hånd, det gjør ikke en hund. EN hund fotfølger deg, BORTSETT fra på tur. Da værer jeg Atsjoos lengsel etter å bryte ut av sitt bånd og løpe av gårde. Det har skjedd to ganger. Jeg tenkte at nå skulle vi øve på å gå uten bånd, det hadde gått fint, tror jeg, hadde det ikke kommet en jogger løpende som han satte etter. Jeg tror det hadde gått fint andre gang også. For å korte litt ned på vandringen, tenkte vi skulle leke med en slik gul ball. Hunden tok ballen i munnen og stakk.
Resten av hverdagen og helligdag og ferie, forfølger hunden deg. Til sengs, til bords og ikke minst til det nødvendige. Det er kanskje det mest storveise, du sitter der ”på hjørne”, som min mor sier, og tenker ikke på at du glemte å lukke døren helt og godt og forsikret igjen. Brått blir den slått opp på vidt gap og et vesen kommer logrende inn. Dette vesenet er utrolig lykkelig når du reiser deg opp og den kan kikke godt ned i doskåla. Og du vet jo at den nest beste aktiviteten den gjør, spesielt om du ikke våkner tidlig nok om morgenen, er å slikke deg våt i ansiktet.