Overskriften på dette innlegget er et sitat fra religionshistoriker og forfatter Brita Pollans bok «Å huske sitt liv Litterære essayer». Hun ga meg boken en dag som en gave. Det er en bok det er godt å lese og reflektere over. Boken handler om selvbiografien, men jeg syns sitatet sier noe om hvordan vi fiksjonaliserer oss selv gjennom for eksempel sosiale medier. Vi velger oss ut sekvenser, redigerer og endrer for å skape en illusjon rundt våre heller trivielle og hverdagslige opplevelser. På fredag for eksempel, jeg sto opp kl. 0500, gikk tur med hunden på gravlunden, dro på kontoret, satt foran dataen med små med brudd fra kollegaer og lunsj fram til 1500. Dro hjem, laget middag og så på en eller flere TV-serier. Altså hendelser det ikke er å skrive noe om, men gjennom bildet tatt på fra gravlunden skaper jeg et inntrykk av å gi mystikk til det trivielle og gjennom avataren min som forlenger jeget og vandrer rundt i en fiksjonalisert verden, ser det ut som om jeg har opplevd noen spennende.




Gjennom boken tar Pollan for seg ulike mennesker/tenkere/forfattere som har skrevet sin selvbiografi. Selvbiografien er gammel, men likevel ikke et av de eldste kulturuttrykk vi har. Pollan skriver: «Forskere har ment at på tiden for Homer og nedskrivingen av Iliaden og Odyseen hadde mennesker ennå ikke utviklet en jeg – forståelse som gjorde det mulig for et individ å rekonstruere sammenhengen i en personlig livshistorie fra barndom til voksen alder. Jeget var ikke oppdaget som realitet løsrevet fra hva familie, samfunn og religion måtte definere et menneske som (Pollan, 2015, s. 37).» Historien om det «individuelle jeg» er med andre ord ikke like gammelt som mennesket, en nokså radikal motsetning til vår samtid, hvor det individuelt tilpassede og det personlige er i fokus. For ordens skyld, det Pollan kaller for selvbiografien, velger jeg å kalle for den personlige fortellingen innenfor muntlig fortellerkunst. Begge begrepene omhandler det autobiografiske.



Pollan kaller selvbiografien for «innenfra – sannheter (Pollan, 2015, s. 62)». Det er fordi selvbiografien ikke gir seg ut for å «huske rett», det er mer snakk om hvordan man ønsker å bli husket som. Hun skriver: «Livet er et råstoff for diktningen, noe som ikke er et svik mot livet, men en fullbyrdelse av livet som bevissthet om livet (Pollan, 2015, s. 62)».

Å huske er å være i et bestemt sosialt rom, påvirket av den kulturen vi befinner oss i (Pollan, 2015, s. 159). Samtidig har vi våre private, mentale rom, hvor alle slags fortellinger blander seg i hverandre: «Der finner man gjemt hemmelige betydninger av det livet vi har levd – inntrykk fra barndom og oppvekst, bøker vi har lest, erindringer, familiehistorier, uferdige tanker, følelser vi ikke forstår selv, drømmer, nærvær med mennesker vi har møtt og aldri glemmer, døde vi husker i savn og med takknemmelighet, anelser som forbinder oss med fortiden og en ukjent framtid, følelser som undring, forvirring, angst, og ikke minst bevissthet om den egne døden som venter oss – alt det og mye mer er til stede i vårt eget skjulte indre rom. (Pollan, 2015, s. 171)».




Uttrykket personlig fortelling «som bevissthet om livet» syns jeg gir en god beskrivelse av hva som skjer når man bygger opp en fortelling basert på et minne. Denne prosessen innebærer en refleksjon som lignes med Ricouers tre stadier av mimesis – fortellingen må gjennom noen prosesser for at den skal kunne formidles til andre.
Selv liker jeg å arbeide i spennet mellom det personlige og det mytiske. Man kan forundre seg over hvorfor fortellinger som myter overlever, tiltros for at disse ikke representerer en objektiv virkelighet. De befinner seg på et sted hvor vi bruker fantasien for å kunne ta mytene inn over oss. Pollan sier at overlevelsen skyldes at mytene handler om individets absolutte verdi og nødvendigheten av «å akseptere ensomheten om seg selv (Pollan, 2015, s. 64)». For meg handler mytene om å gi rammer til det personlige.




Det ligger en fare i fortelle sin egen fortelling, for når den er fortalt eller skrevet som Pollan skriver, så er det gjort: «Livet er ikke lenger like åpent for nye
fortolkninger (Pollan, 2015, s. 97)». Jeg tenker også at når ens egne fortellinger blir fortalt, tilhører erfaringene ikke lenger bare seg selv. Det eller jeg har blitt noe annet i andres øyne, jeg har mistet litt av meg inn i noe som er større, en annen tolkning av meg. Pollan sier «På en eller annen måte forblir vi alikevel ‘oss selv’, som adskilte individer knyttet til vår spesielle historie, slik vi husker den og slik andre ser oss. (Pollan, 2015, s. 159)». Den personlige fortellingen tar opp konsentrerte sider av meg, det er meg i en fortolket tilstand – en blanding av representasjon og presentasjon. Det er nødvendig å ha en formening om hva man utsetter seg selv for når man forteller seg inn i en offentlighet, du er ikke lenger din egne tolkning, men lever et liv i andre som er utenfor din egen kontroll.

Bibliografi
Pollan, B. (2015). Å huske sitt liv Litterære Essayer. Oslo: Emilia Press.

Ønsker du å ta et fortellerkurs, mer info her.

Du kan kjøpe en fortellerbok, info her.

Ønsker du oppdaterte nyheter om muntlig fortellerkunst, kan du melde deg på nyhetsbrev her.

Comments

comments