Å gå på graven for å lære

Som forteller må jeg bruke de tilgjengelige ressursene jeg allerede har. En av dem er at jeg daglig går på graven. Det er to hovedgrunner til at jeg får der, der ligger Daniel og så får jeg gått tur med hunden samtidig. Denne gravlunden fungerer også som en park. Her ligger mennesker i skråningen, her går man med hun, her lærer man å sykle, det er en snarvei til jobb, det er et sted for å trimme og selvfølgelig er man der for å se til graven til sin kjære.

Høydepunktet i fortellingen om Hervor er ved en gravhaug. Denne scenen består av en rekke lange kvad som er en samtale mellom Hervor og den avdøde faren. Gravlunden er ypperlig sted for det, ikke som kvad i dialogform, men som en indre monolog. Dermed blir gravlunden også et sted for å øve. Jeg kan for eksempel gå fort og snakke høyt med seg selv, enkelte tider er det litt plagsomt, fordi mange vandrer gjennom gravlunden på samme tid og jeg vil jo nødig at de skal iakta meg som prater med meg selv.
Det første verset i kvadet er som følgene:

«Vaagn du, Angantyr!
Vækker dig Hervar,
Eneste datter
Af dig og Tofa;
Giv mig af høien
Hvassen Glavind,
Som til Svafrlam
Smedet de Dværge.»

Hervor ber sin avdøde far om å våkne og gi henne sverdet som ligger i haugen med han. Jeg syns «Hvassen glavind» er et vakkert ord for sverd. Dette sverdet er smidd av dverger til kongen Svafrlam.

Videre forteller Hervor at hun har hevnet deres død. Angantyr våkner, men han nekter å gi henne sverdet, fordi det hviler en forbannelse over sverdet og han vil vel nødig at hans eneste gjenlevende slekt skal rammes av denne forbannelsen.

Denne scenen fremstår, som sagt, høydepunktet i fortellingen om Hervor, hun krysser en grense ingen skal krysse, de dødes domene. En gravlund er det et forunderlig sted å være i såmåte, der er det mange gråsoner og krysninger mellom minner og nærvær, fortid og nåtid. Et fint sted å være.