Å fortelle det erotiske

Det er onsdag og nå dette innlegget legges ut er jeg på vei til England, sammen med min gode kollega Venke. Vi har en lang reise med tog etter at flyet har landet, med det ærend å legge fram et paper på en kunstnerisk forskningskonferanse i morgen. Jeg kommer til å ta bilder og kanskje også blogge derfra. Vi får se. Turen min blir kort, for jeg skal rekke festivalen, Venke blir værende noen dager lengre.

Jeg er spent på hvordan Åndelig degenerering blir mottatt, er det vulgært nok eller for vulgært, er det bare underholdende eller har det også en snert som gir noe å tenke på?

Jeg har ikke problemer med å framføre tradisjonelle erotiske fortellinger, det har vært en del av mitt faste repertoar som forteller. Men det krever en holdning for å få det til å fungere. Materialet bærer ikke av seg selv og selv om mange forteller det erotiske, er det ikke så mange som går til det stedet hvor det brenner i fortellingen, derfor framstår ofte fortellingen som en stor pynteputer man rister litt i.

Jeg hadde en interessant diskusjon med mine gode kollega Øystein Vestre på mandag. Vi gikk igjennom den siste fortellerkafeen på Asylet. Øystein med flere fortalte og jeg lyttet.

Vi reflekterte oss fram til at det jammen ikke er lett å være uformell i sitt performative uttrykk. Når man står på en scene, som en black box, er man beskyttet av sin sceniske valg som er studert og planlagt. Men så er det situasjoner som rom og type fortellinger som ikke kan fungere slik og likevel skal man ha en slags verkshøyde på det man framfører, og dette skjer gjennom det uformelle, hvor ens egen personlighet er en vekselvirkning i uttrykket. Du er fullstendig naken, ingenting å gjemme deg bak. Og det er litt det jeg streber i mot. Nå får jeg prestasjonsangst, men jeg får bare stå i det.