Fordelen med å ha holdt på lenge som forteller, er at jeg har opparbeidet meg et repertoar av minner. Så når jeg sitter framfor et motiv, kan jeg assosiere meg fram til andre fortellinger som har samme motiv. Du kan kalle det et intertekstuellt arbeide. For eksempel ønsker Hervor å stige ned i graven til sin avdøde far for å hente et sverd det hviler en forbannelse over. Det er to assosiasjoner jeg får; den ene er reisen til underverden som er et motiv du finner i mange fortellinger, du har det hos den greske Orfeus som skal hente sin elskede Eurydike, du finner det i myten om Hades og Persefone, du har det hos Vergil, Dante, Drømmekvadet, Balders død. Og ikke minst finner du det hos Inanna, som kanskje er det nærmeste inspirasjonen jeg kan hente, da både Hervor og Inanna er kvinner. Jeg har Wolksteins mesterverk om Inanna som jeg kan ty til, men også en norsk gjendiktning av det sumeriske diktet.
Den assosiasjonen jeg får er sverdet, det å trekke et sverd som tegn på at man er en utvalgt. Du finner det i legenden om Arthur, men også i fortellingen om Sigurd Fåvnesbane, der hans far trekker ut sverdet av en trestamme. Det som er spennende her, er at Hervor er en kvinne, så om man kjenner igjen motivet fra en annen fortelling, er det likevel noe som skurrer og denne skurringen gir en ekstra dimensjon til fortellingen.
Dette er en fase med arbeid jeg liker veldig godt, denne fri skaperdelen før det skal ta form.
Gjennomføres med støtte fra FFUK.