“Hanibadikk, hanimo”, to ikke helt små ord uten mening men av stor betydning. Det var tirsdagskveld denne uken. På Dagsrevyen hadde jeg sett at man kunne bli lykkelig av å rydde. Det er ikke det at jeg går rundt å føler med fullstendig ulykkelig, men føler meg heller ikke lykkelig. Jeg tenkte at det var verdt å prøve, så jeg reiste meg opp for å begynne med å tømme oppvaskmaskinen. Da ringer mobilen. Jeg stønnet. Jeg så på mobilen og så et ukjent nummer og vurdere sterkt fram og tilbake om jeg skulle svare den. Tidligere på dagen hadde nok en spørreundersøkelse ringt, mens jeg sto og freste middagen i en wok. Disse telefonene kommer jo i samstilte perioder, så jeg antok at det var NOK en eller annen spørreundersøkelse. Jeg trakk pusten og svarte.

Tusen takk for at DU ringte. For en for en kveld det ble, hvor trettifem år ble artikulert fram ved et lite bord på en kafe. Ovenfor meg satt hun som en gang var min aller aller beste venninne. Om sommeren sto jeg og ventet ved veien, mens jeg skuet etter Bobla. Bobla som kjørte opp bakken (den klarte ikke å stoppe i bakken) og fra bakvinduet vinket hun til meg. Vi skapte og overlevde en verden med den sorte hanske, skillpaddemelk og kontakt med urinnvånere på Mars, språket kunne vi selvfølgelig utenat. Vi deltok på kattefødsler og laget vårt eget radioprogram på kassetter. Jeg vet aldri når vi traff hverandre første gang, det ble sagt at vi lå i hver vår barnevogn ved siden av hverandre, vi bare var der. Jeg vet heller ikke når vi mistet kontakten, vi vokste fra hverandre. Likevel har hun alltid vært der, som et anker av minner i mitt liv.

Hun fortalte meg at i mai hadde hun brått fått en tanke, hun hadde fornemmet noe om Daniel. Hun hadde søkt og funnet ut at han var gått bort.
Det er vakkert og forunderlig hvordan fortiden henter deg, som en slags trøst eller noe livgivende, som et behov for å fylle opp noen hull som tiden har avdekket.

Nå har vi fått kontakt igjen.
Og disse to ordene, det var et hemmelig språk. Ingen av oss vet nok hva det betyr. Men ordene er klistret fast i meg som et lykkelig mantra.

Comments

comments