Tilslutt er det nok diplomatens datter selv som må ordne i sakene. Hun skjender seg selv for å frigjøre seg fra åket av en adel hennes far hegner om der han ønsker å gifte bort sin datter med en hun ikke elsker. På den måten kan hun omsider få han som har satt i gang hennes lengsel etter frihet:
”Alix hev etter pusten, lik en idrettsmann som tar sats.
– Jeg kommer aldri til å bli gift, for jeg er skjendet.
– Skjendet?, sa konsulen utålmodig. – Hva skal det bety?
– Det er det er. Jeg er ikke lenger i den tilstand som naturen har skapt meg. Jeg er ikke slik som det sømmer seg når man møter sin ektemann.”
På et vis har romanen elementer av undereventyret i seg. Jeg har sansen for historiske romaner, spesielt grepet med å legge inn fiksjon i historiske hendelser. Romanen er full av detaljer og en rekke karakterer, så inne imellom er det for eksempel vanskelig å holde rede på hvilken munk det er som representerer hvilken orden.
Den andre boken jeg har lest er egyptiske folkeeventyr. Jean-Baptiste befinner seg store deler av romanen i Kairo, så dermed var det et heldig sammentreff her. Den andre boken er ikke like god. Dette er ”Den mystiske brud og andre egyptiske folkeeventyr” av Motie I. Hassan. Folkeeventyrene har blitt utformet for litterært. Når jeg leser folkeeventyret leter jeg etter min egen stemme i fortellingene, men om en nedskriver får behov for å gjøre noen litterære grep forsvinner kollektivets stemme. Fortellingene er for eksempel tidvis lange med en rekke unødvendige detaljer som ikke nødvendigvis er formet på folkemunne.
La meg ta en fortelling her, eller gjenfortelle den kortere enn det den er i boken. Fortellingen er kalt Kalkunen og handler om en fattig skomaker. Den fattige skomakeren slet hverdag for å holde liv i seg selv og sine barn. Tidlig om morgenen dro han til markedet sammen med sine barn. Skomakeren pleide å sitte ved siden av bomullsrenseren og vente på at noen trengte å få sine sko reparert.
En dag kom sultanen og hans vesir gående. De pleide å forkledde rundt i byen for å se at alt gikk riktig for seg. De kom til markedet og sultanen fikk øye på skomakeren som satt lent opp mot en husmur med tre barn ved siden av seg. Alle var kledd i filler. Sultanen var nysgjerrig og ba vesiren om å finne ut av hvem denne mannen var. Vesiren kom i snakk med skomakeren som fortalte sin historie. Skomakeren fortalte at hans kone var brått gått bort. Nå måtte mannen sørge for barna. For å få penger til sin kones begravelse hadde han solgt sitt verksted. De pengene han tjente brukte han på brød og brune bønner slik at han kunne stille sulten til barna.
Vesiren gikk tilbake og fortalte dette til sultanen. Sultanen var bekymret, han likte ikke at noen sultet i hans by. Han ville hjelpe den fattige skomakeren. Han sa til vesiren: ”Kjøp en kalkun, stek den og legg 200 dinarer i den. Gi den til den fattige skomakeren, men ikke si noe om pengene.” Vesiren gjorde nøyaktig det sultanen befalte. Han kjøpte den største kalkunen han kunne finne, stekte den og la 200 dinarer inne i kalkunen. Deretter fikk han til skomakeren og ga han kalkunen mens han sa: ”Sultanen sender deg denne kalkunen for at du og dine barn skal få en bedre tilværelse.” Da bomullsrenseren som satt ved siden av skomakeren så den store kalkunen sa han: ”Jeg gir deg en dinar for kalkunen, så kan du kjøpe mat til dine barn for flere dager. En kalkun er jo kun nok til en dag.” Egentlig hadde skomakeren lyst til å smake kalkunen; men han syntes det var mer fornuftig å selge den, så han kunne kjøpe brød i flere dager. Han tok imot tilbudet og bomullsrenseren fikk kalkunen.
En uke senere gikk sultanen og vesiren igjen forkledte på markedet. De ble veldig forbauset da de så at skomakeren stadig satt på jorden med sine barn. Sultanen ble ergerlig og sa til vesiren: ”Kan du forstå den mannen? Jeg ga han 200 dinarer slik at han kunne begynne et nytt liv; men han sitter fortsatt her. Hva har han gjort med pengene?” Vesiren kunne ikke svare på det. Sultanen befalte at vesiren skulle kjøpe en ny kalkun og denne gangen skulle han fylle den med 300 dinarer. Dette ble gjort og skomakeren fikk kalkunen.
Bomullsrenseren som hadde kjøpt den første kalkunen hadde funnet de 200 dinarene. Han hadde ikke fortalt det til noen og gjemt pengene; og han passet på å sette seg ved siden av skomakeren hver dag. Da skomakeren fikk den andre kalkunen tilbød bomullsrenseren å kjøpe den for 2 dinarer. Dette gikk skomakeren med på. Bomullsrenseren skyndte seg hjem, åpnet kalkunen og fant til sin glede pengene som han gjemte.
En måned senere gikk sultanen og vesiren igjen gjennom byen. Da de kom til markedet, fant de skomakeren med de tre barna. Sultanen var rasende, men sa: ”Alle gode ting er tre.” Denne gangen ble en kalkun fylt med 400 dinarer og bomullsrenseren kjøpte den for tre dinarer.
Dagen etter befalte sultanen vesiren å springe til markedet for å se om skomakeren fortsatt satt der, og om han gjorde det skulle han bringes til markedet. Ja, vesiren fant skomakeren der og vesiren befalte sine to medbrakte soldater om å ta skomakeren. Skomakeren ble redd da han trådte fram for sultanen. Sultanen sa: ”Kom hit du utakknemlige! Jeg har prøvd å hjelpe deg, men du evner ikke å ta i mot min hjelp. Hvor har du gjort av pengene?” Skomakeren så forvirret ut, han forsto ikke hva sultanen mente. Han hev seg ned på knærne og utbrøt: ”Deres Majestet, ha barmhjertighet med meg. Jeg solgte kalkunene for å kunne kjøpe mat for flere dager. Det var ikke meningen å fornærme dem.” Da forsto sultanen at skomakeren ikke hadde fått pengene og fikk vite hvem han hadde solgt kalkunene til. Sultanen sendte bud på bomullsrenseren. Da han trådte inn i salen og fikk øye på skomakeren, ble han blek. Han forsto at hans tyveri var oppdaget. Han hev seg ned ved sultanens føtter og ropte: ”Tilgi meg, tilgi meg, Deres Majestet! Jeg tatt vare på pengene, men kalkunene har jeg spist.” Sultanen befalte at bomullsrenseren skulle gi pengene til skomakeren. Skomakeren ønsket ikke å straffe den andre, og bomullsrenseren fikk gå.
Sultanen var forbauset over hele historien. Var det virkelig ikke mulig å gjøre skomakeren rik? Han hadde nå fått 900 dinarer, men sultanen ville ikke stoppe der. Sultanen tok med skomakeren inn i sitt eget skattekammer. Han viste ham sitt gull og sine edelsteiner og sa til han: ”Ta denne sekken. Fyll den med alt du kan bære.” Skomakeren avslo, men sultanen sa: ”Jeg er sultan. Jeg bestemmer over alle mennesker i min by. Jeg bestemmer hvem som skal være rik og hvem som skal være fattig, og jeg har bestemt at du skal være rik!”
Skomakeren fylte sekken med edelsteiner og gull. Han bandt sekken og tok den opp på ryggen. Den var meget tung. Han takket sultanen og kysset hans hånd. Deretter gikk han langsomt ned trappen, men sekken var for tung. Skomakeren snublet og falt ned trappen med sekken over seg. I fallet brakk han nakken og fikk et stort hull i hodet. Hans blod formet seg til noen ord skrevet i trappen:
Hvem er det som bestemmer?
De neste bøkene jeg begir meg ut på er denne gangen tre stykker. Det første verket er romanen Vigdis Hjorth med ”Arv og miljø”. Jeg har såvidt begynt på den og merker stor forskjell fra Abessinieren, for eksempel er de lange detaljerte setningene erstattet med korte og knappe setninger hos Hjorth. Hvaler er med på et eller annet vis i romanen og det blir kanskje interessant å erfare det nærmere fra en romans perspektiv.
Så er det en bok med folkeeventyr fra Nigeria: ”Ljapa the Tortoise”, og deretter en fagbok: Participation med Claire Bishop som redaktør. Den siste boken er med fordi jeg i løpet av mai – juni må skrive tre fagartikler.