I går viste vi første halvdel av den musikalske fortellerforestillingen for en veileder ved musikkhøgskolen. Han kjente materialet fra tidligere, så vi trengte ikke nødvendigvis å sette han inn i den konteksten vi arbeidet under.
Da jeg veileder selv er det godt å sette meg inn i en situasjon som studenter befinner seg i. Og et viktig prinsipp jeg ønsker av studentene og som jeg selv mener jeg etterfulgte, er å ta i mot veiledningen uten å måtte forsvare mine valg. Lytteren er den viktigste medskaperen i en prosess, lytteren har vetorett, om lytteren ikke finner et hjem i forestillingen har vi bommet.
Vi hadde bommet, ikke på alt heldigvis, men vi har fylt programmet med for mye og nå må vi renske opp. Jeg må kutte noen fortellinger og konsentrere meg om det som er viktig: møtet mellom de to hovedfortellingene. Det er utfordrende, men inspirerende. For ved å fjerne noen fortellinger må jeg løfte inn noe nytt, jeg må da ta et skarpere blikk på det som er motivene og se hvordan det er å hente mer ut fra dette. Det er også utfordrende fordi jeg må tvinges til å ikke bli rent sentimental, det humoristiske og vulgære skal også inn. Fortellingene som blir kuttet rommet noe av dette.
Det musikalske er det også for mye av, og mye blir bakgrunnsmusikk, noe vi ikke ønsker. Vi vil gjerne at det musikalske skal være narrativt deltakende. Her kan vi også tematisere deler av fortellingene, slik at de kan gjentas med nye toner eller dybder. Videre må vi arbeide med forholdet mellom musiker og meg, han skal være mitt sidespark. Vi skal skape denne verden sammen og ikke være oppslukt av hver vår rolle som musiker og forteller.
Selv om det er nedslående å vite at det er mye som gjenstår, er det likevel oppløftende og vi har alle, inkludert veileder, stor tro på prosjektet.
Da er det å brette opp ermene enda mer og fortsette å forske i en verden som gang var, men som er blitt borte og skal gjenoppstå.