En kvinne var gift med en politimester, men hun hadde fått nok av hans hovmod, latskap og mangel av omtanke for de som sto under han i rang. Hun bestemte seg for å gi mannen en lærepenge. En kveld sa hun til han: “I morgen ønsker jeg at du og jeg skal kose oss. Jeg skal lage søtsaker og vi kan slappe av hjemme.” Og mannen svarte: “Det er greit, kjære. Jeg har også lengtet etter en slik dag.” Kvinnen hadde en tjener som hun stolte fullt og fast på. Hun sa til denne: “Dra ut og skaff en tiggers klær. Her har du penger for strevet og penger du kan kjøpe nye klær til tiggeren med.” Som sagt så gjort, han fikk tak i noen fillete og stinkende klær i bytte mot nye og et varmt måltid.
Morgen etter sa kona til sin mann: “Jeg vet du har lengtet etter noe søtt, og jeg skal straks gå i gang med det.” Politimesteren forklarte at han hadde vært oppe nesten hele natten på grunn av et ran og følte for å legge seg litt nedpå.
Mens mannen lå og hvilte på en pute, laget kona kaker og i en av kaken puttet hun en opiat, en søvndyssende medisin. Hun vekket han, ga han kaken og sa: “Hvor lenge skal du sove? I dag er en dag for moro og glede, og ikke søvn og latskap. Løft hodet opp og se på kaken jeg har bakt til deg. Jeg har bakt den slik du liker den.” Han løftet hodet, tok en bit av kaken, svelget den og la seg ned igjen. Nå kom en dyp søvn over han og han var ikke til å vekkes. Kona tok straks av han klærne, og iførte han de stinkende klærne. Hun og tjeneren barberte bort hans store bart. Da kvelden kom bar tjeneren den omkledde politimesteren ut og til et kloster som pleide å gi ly til tiggere. Der ble han lagt på en matte blant andre tiggere og tjeneren dro tilbake.
Da det var morgen, våknet politimesteren og det første han kjente var at han var fryktelig tørst. Han kalte på en tjener etter vann. De andre tiggerne våknet av ropene og trodde han var gal, eller påvirket av ett eller annet narkotisk stoff. De svarte han: “Du kan fint hente vannet ditt selv.” Da politimesteren hørte dette, trodde han at han drømte for han var ennå ikke helt våken. Han satte seg opp og ble forbauset over vegger og tak som var fremmed for han og alle de fremmede menneskene han var omgitt av. Han reiste seg og så ned på klærne han var iført og begynte å tvile på om han var våken eller ei. Han vasket ansiktet for å våkne og oppdaget at den store barten ikke lenger fantes i hans ansikt.
Forvirret forlot han klosteret og satte kursen hjemover. Da han ankom var døren låst og han måtte banke på døren. Konas trofaste tjener åpnet døren på gløtt og sa: “Hvem søker du, tigger?” Og politimesteren svarte: “Jeg vil inn!” Tjeneren sa: “Du er helt åpenbart ikke ved dine fulle fem siden du tar dette stedet for å være et herberge eller kloster. Gå vekk, dette er ikke sted som ønsker tiggere velkommen. Her bor selveste politimesteren og han setter lite pris på noen av din sort.” “Hva er dette for noe tull?”, sa politimesteren. “Flytt deg, for jeg ønsker ikke å stå her som en tåpe framfor mitt eget hjem.” Da han ville gå inn, ble han dyttet bort av tjeneren og politimesteren besvarte dette med å slå i ansiktet til tjeneren og snart begynte de to å bryte.
Kona og andre tjenere kom løpende til og angrep han med stokker og steiner, mens de ropte: “En tigger prøver å bryte seg inn i selveste politimesterens hjem, og det i dagslys. Dette oppstyret tiltrakk seg naboer og andre og snart måtte han løpe av gårde med smågutter løpende etter seg som kastet småstein på han og fikk jaget han ut av byen.
I en landsby i nærheten gjemte politimesteren seg i en moske. Han våget seg ikke hjem igjen. Om kveldene gikk han fra hjem til hjem og tigget etter mat slik at han holdt seg i live. Så gikk tiden og barten hans begynte å gro ut igjen. Om noen søkte politimesteren i hans hjem, fikk de beskjed om at han var syk eller ute på en reise. Etter en måned drev sorgen politimesteren tilbake til byen. Han dro til klosteret for av frykt våget han seg ikke hjem.
En dag da hans kone gikk gjennom markedet, fikk hans kone øye på han. Hun så han sitte sammen med andre tiggere og det virket som om de hygget seg i hverandres selskap. Hun syntes synd på han, dro hjem og kalte på sin trofaste tjener. “Det er på tide at vi får han hjem.”, sa hun. Hun fikk baket noen kaker og i en av dem puttet hun en opiat som sist. Så ba hun tjeneren om å legge den ved mannens side når han sov.
Da politimesteren våknet neste morgen så han kakestykket og han tenkte at de andre tiggerne allerede hadde vært og tigget og bestemt seg for å dele med han. Han spiste kakestykket. Da han sov dypt, ble han båret hjem. Her ble han vasket og iført sine egentlige klær. Hans kone laget søte kaker som den dagen han ble lagt i klosteret.
Etter en stund beveget han seg og hans kone sa: “Ikke sov så mye, mann. Jeg har jo sagt at vi skal tilbringe dagen med glede og moro. Løft hodet og smak på en kake som jeg har laget slik du liker det.” Da han åpnet øynene så han at han var i sitt eget hjem og at han var iført sine egne klær. “Hva har skjedd?” sa han. Han satte seg opp og sa: “Kone, det mest utrolige ting har skjedd med meg. Jeg kan ikke engang beskrive det.” “Du har nok drømt!”, sa hun. “Åpne vårt hjem kone og la alle de som trenger det komme hit!”