Fredag var jeg på en lukket avdeling og fortalte for åtte demente kvinner. Jeg kjente det tok meg veldig. Jeg var egentlig ikke klar over at de var demente. De virket så levende da jeg kom inn i rommet og der satt de på en rekke og smilte. Men da de begynte å småkrangle om en tøydukke, da forsto jeg at disse hadde et annet lag i seg. En godt voksen kvinne, jeg vil ikke si eldre, vakkert kledd med moteriktige bukser og slank og rett i kroppen, smilte og nikket mens jeg fortalte. Jeg tror det var noe i en av fortellingene som trigget henne, for brått ble hun veldig urolig å begynte å flikke med klokken sin. Da jeg var ferdig, ble hun mer stresset og begynte å spørre etter moren sin.
En annen myndig dame, kanskje hun har arbeidet som sjef i en etat, hva vet jeg, men myndig var hun der hun satt i stolen. De måtte enkeltvis følges til rommet og det tok hun seg veldig nær av. «De forstår oss ikke,» sa hun. «De må forstå at det er ikke lett når jeg er bundet til denne stolen og trenger hjelp til å komme meg hjem.» Hun mente ikke sitt eget rom, men sitt hjem. Hun var også redd for at jeg skulle fortelle for lenge, for hun måtte være hjemme kl. 1700. Da var klokken litt over to.
For en forunderlig og viktig verden å delta i.
Takk, Heidi.