Akkordeon eller også kalt trekkspill, var et fremmed instrument for meg før denne forestillingen. Da komponisten Tze Yeung sa han ville bruke det i forestillingen, tenkte jeg at han kanskje hadde misforstått hva muntlig fortellerkunst kunne være. Jeg forbandt instrumentet med gatemusikk og gammeldans. Heldigvis sa jeg ingenting. Jeg hadde bestemt meg for å være åpen for alle forslag.
For et fantastisk instrument! Gjennom denne forestillingen ser man hvordan det ligger uendelig med muligheter i dette instrumentet, det puster og er en kropp og har sin egen identitet. Det har i tillegg et stert visuelt nærvær, som om det nesten snakker rett til publikum med en åpen munn. Eller er det lunger som puster, eller et bølgende hav?
Det er Andreas Angell som snakker, skaper og spiller akkordeonet. Av og til er det stille som en hviskende bris og noen ganger har jotunsinnet våknet i det. Nå er jeg så vant til instrumentets mangfoldighet at det har blitt min indre monolog.