Dette folkeeventyret finner du flere versjoner av i norske folkeeventyr.

Det var engang en mann og en kone som bodde i en liten og fattigslig hytte i skogen som lå utenfor kongsgården. De begge slet og strevde for å holde liv i seg selv. Og ofte klaget de over livet og stadig ropte de ut: hadde ikke Eva ført synden inn i verden, så hadde det vært helt annerledes.

En dag kom kongen ridende forby hytta og da traff han på kjerringa og hun tok til å gjøre seg til for han: Huff, sa hun, hadde det ikke vært for Eva så hadde vi slippet dette slitet. Ja vel, sa kongen, men kom og lev på slottet og så blir det kanskje andre tanker.

Så flyttet ekteparet inn på kongsgården og det var både stas og gjevt. De fikk ete ved kongelig bord og av kongelig mat hver dag. Hver dag kom kongen til dem med et krus som han satte midt på bordet. Om kvelden kom han og hentet kruset. Dere kan forsyne dere av alt her, sa kongen, men kruset må dere la stå.

Det gikk en dag, og to og tre dager og hver dag kom kruset på bordet. Kona var syk etter å se i kruset. Hva i all verden er det i dette kruset, sa hun. La det være, sa mannen, vi lar da oss ikke friste. Du er den geitebukken du alltid har vært, sa kjerringa, ikke vet du og ikke vil du vite. Men om vi letter litt på lokket, så får jo kongen ikke vite noe. Det kunne så være, mente mannen. Men det var nok best å holde fingrene av fatet.

Men så en dag kunne heller ikke mannen stå imot, han løftet på lokket og fysj, så for det en mus ut av kruset og borte var hun og borte ble hun uansett hvor mye de lette.
Om kvelden kom kongen for å hente kruset. Dere har vel ikke løftet på lokket, sa kongen. Nei, de to, vi har da mer enn nok å gjøre enn å se i et krus. Det får vi vel se på, sa kongen og løftet på lokket og kruset var tomt. Jeg visste det, sa kongen. Dra nå hjem og skyld ikke på Eva for deres egen skjebne. De dro hjem til hytta og sa aldri et ord om det igjen.

Comments

comments