Et folkeventyr fra Liberia (orginaltittel: The Cow-Tail Switch)

Samlet av Harold Courlander og George Herzog

I en landsby i Vest – Afrika levde det en jeger med en gravid kone og syv sønner. En dag dro jegeren ut på jakt og da kvelden kom, kom ikke jegeren tilbake. Hans familie undret seg over dette. De snakket om det i noen dager, men tiden gikk og da han ikke kom hjem, sluttet de å snakke om han også.

Så en dag fikk moren en ny sønn. Ettersom denne sønnen ble eldre, begynte han å snakke og da han begynte å snakke, var det første han sa: «Hvor er min far?» «Godt spørsmål,» sa de andre. «Han skulle ha kommet tilbake for lenge siden.» Og en annen sønn sa: «Noe må ha skjedd med han. Vi burde finne ut av det.» Og en tredje sønn sa: «Men hvor skal vi finne han?»

En sønn sa da: «Jeg så han gå. Om dere følger meg, kan jeg vise dere stien han gikk.» Sønnene fulgte stien. De gikk til de kom til en åpning i jungelen og der fant de bein og rustne våpen som en gang hadde tilhørt deres far. Det var tydelig at han var blitt drept av et villdyr. En av sønnene sa: «Jeg kan sette de beina sammen til et skjelett.» Han gjorde dette. En annen sønn sa: «Jeg vet hvordan man dekke til beina med muskler og kjøtt.» Sønnen gjorde dette.

En tredje sønnen sa: «Jeg vil få blodet til å flyte i kroppen» og med hans berøring gikk det som han hadde sagt. En fjerde sønnen sa: «Jeg kan gi kroppen pust.» Nå begynte jegeren å puste. En sønn sa nå: «Jeg kan få han til å bevege seg.» Og dermed reiste jegeren seg og strakte kroppen. Og så sa en sønn: «Jeg kan gi han stemmens røst.» Og med det sa jegeren: «La oss dra hjem.»

De dro hjem og jegerens kone laget til en stor fest og inviterte hele landsbyen. Selv tok jegeren en kuhale og dekorerte den vakkert med skjell. Den ble så vakker at alle ville ha den. Jegeren sa: «Jeg vil gi gaven til den som brakte meg tilbake til livet.» Straks begynte brødrene å krangle, for de mente alle at de var den som hadde reddet faren. «Var det ikke jeg som fant veien!», sa den ene. «Jeg samme sammen hans skjelett,» sa den andre. «Og jeg sørget for hud og hår»; sa den tredje. “Og jeg ga han blod”, sa den fjerde. “Pust er det han trengte for å leve,” sa den femte. “Hva er vel livet uten bevegelser?”, sa den sjette. “Og om han ikke kunne snakke?”, sa den syvende og slik holdt de på.

Jegeren ba dem om å være stille. «Jeg gir denne til min yngste sønn», sa han. «For det var han som husket meg. Det sies at man er ikke virkelig død, før man er glemt.»

Comments

comments