Det var en konge som var på jakt i skogen. Der traff han på en ulv som snakket til han som menneske, ulven sa: Kunne du tenke deg et tre i din hage som lyste som solen. Ikke før han hadde sagt det, kjente kongen at han lengtet etter dette treet. Ulven foreslo at de skulle spille kort, om kongen vant så skulle han få treet. Vant ulven skulle han ha kongsdatteren. Kongen var så redd for sin datter at han tålte ikke om en flue satt på henne. Men treet ville han ha, så de spilte og kongen vant og fikk treet.
En annen gang var han på jakt igjen og igjen traff han ulven, men denne gangen tapte kongen kortspillet og han måtte gi ulven sin egen datter. Da kongen kom hjem, kom ulven farende og tok kongsdatteren med seg dypt inn i skogen. Der levde ulven i et slott og kongsdatteren kunne gjøre hva hun ville. Om kvelden da hun skulle sove, kom en mannsskikkelse og la seg i senga ved siden av henne. Slik var det hver kveld. Men hun så aldri skikkelsen. Etter en tid kom det beskjed om at kongen skulle gifte seg på ny. Datteren ville gjerne dra i bryllup og det fikk hun. Men, sa ulven, lytt ikke til alle råd som blir gitt deg.
I bryllupet kom hun i snakk med kongens brud og fortalte hvordan det gikk. Bruden ga henne det råd at hun skulle lyse på mannen med et lys. Den kvelden da hun kom hjem til ulven, fant hun fram et lys. Og om natten da det var mørkt , lyste hun over han som lå ved siden av henne og hun så han var den vakreste mann. Mannen bråvåknet, han så på henne og skapte seg deretter om til en ravnsvart hest som forsvant i den mørke natten.
Kongsdatteren bestemte seg for å gå dag og natt til hun fant han igjen. En kveld kom hun til en stue der det satt en gammel kjerring og spant. Kongsdatteren spurte om hun kunne få være der om natten. Du sukker så tungt, sa den gamle. Jeg må sukke tungt for min aller kjæreste er borte for meg og jeg vandrer langt for å finne han og så fortalte hun hva som hadde skjedd. Åh, sa den gamle, du skal finne det glatte berg. Opp på toppen der bor trollkjerringa. Men det fjellet kommer du nok ikke opp. Når du er så trofast mot kjæresten din, får jeg vel se om jeg kan hjelpe deg, sa kjerringa.
Morgen etter hadde den gamle slaktet og kokt en hvit høne, og den fikk prinsessen til niste; men kjerringa sa at hun måtte passe godt på alle beina – ellers kom hun ikke opp fjellet. Prinsessen takket den gamle og gikk av gårde. Da hun kom til glattberget var det så glatt som en vegg og så høyt så høyt. Så tok prinsessen hønsebeina og om det var aldri så lite så passet det til fjellet som et trappetrinn. Hun var nesten oppe da det manglet bare to trinn, men hun hadde ikke flere bein. Hun visste ikke annet råd enn å skjære av seg lillefingeren og den festet seg til berget. Så skar hun den andre av og så kom hun opp. På berget sto det et slott og der bodde trollkjerringa.
Prinsessen gikk inn og spurte etter tjeneste. Ja, du skal få tjeneste, sa trollkjerringa, men jeg gjør det slik at de jentene som ikke gjør som jeg sier, de koker jeg suppe på. Hun skjønte straks at det var prinsessen som var kommet for å frelse prinsen og så sendte hun henne til brønnen for å hente vann i et såld. Men vannet rant ut og prinsessen visste ingen råd. Da kom det en gammel mann gående og rørte sældet med en kjepp og straks holdt det vannet. Da hun kom hjem med vannet, sa trollkjerringa: Dette har du ikke sugd av eget bryst. Og så ga hun henne et par skitne fingervotter som hun skulle vaske så rene at de ble helt vite. Prinsessen gikk til brønnen og vasket vottene, men alt hun gnei, hjalp det ingenting. Da kom den gamle mannen og rørte ved vottene med staven og med ett ble de hvite.
Trollkjerringa syntes ikke noe om at prinsessen kunne gjøre alt hun satte henne til, så sendte hun henne av gårde for å vaske de vite vottene svarte. Prinsessen gråt og vasket, men vottene var like hvite. Best som det var sto den gamle mannen ved siden av. Bare han kom nær vottene ble de svarte.
Neste dag ga trollkjerringa henne en stor kurv og sa: Nå går du til søsteren min og ber henne låne meg brudestasen sin for i morgen skal jeg holde bryllup med prinsen. På veien må du gå forbi et tjern. Du skal gå på den øvre siden av tjernet når du går bort og på den nedre siden når du kommer tilbake.
Prinsessen ble veldig lei seg over at prinsen skulle ha bryllup, men da hun gikk langsmed tjernet, kom den gamle mannen til henne og sa at den maten som trollsøsteren satte fram til henne, måtte hun ikke smake. Han ga henne en rød silkepute med gullbokstaver på, en krukke med salve og et brød som hun skulle bruke om det trengtes. Prinsessen ble glad og takket for hjelpen. Så gikk hun til hun kom til et slott som var enda større og gildere enn det første. Prinsessen gikk inn og bar fram ærendet sitt. Ja, brudestasen skulle hun få med seg, men først skulle hun få mat, sa trollkjerringa, og gikk og satte fram et kalvehode for henne. Men da trollet gikk ut, stakk prinsessa kalvehodet i kjoleermet sitt.
Så kom trollet inn og spurte: Kalvehode, hvor er du? Jeg ligger i kjoleermet til prinsessa, sa hodet. Ja, så får jeg ikke pepra deg nok, sa trollkjerringa og så tok hun kalvehodet igjen og pepret det forsvarelig. Men da trollet skulle snu seg, puttet prinsessen det i kjolen under det venstre brystet. Kalvehode, hvor er du? Spurte trollet. Å, jeg ligger under hjertet til prinsessen, svarte kalvehodet. Ja, da er du vel forvart, mente trollkjerringa, hun trodde prinsessen hadde spist det.
Så ble hun vist inn i en stue der hun skulle finne brudestasen. Men i det samme hun steg over terskelen, kom det et stor ørn mot henne. Hun kastet silkeputen på den, og da hadde den ikke makt til å stikke henne, men ringet seg sammen og la seg på puten. Så tok hun brudestasen og gikk hjemover.
Da hun hadde gått et stykke kom hun til en gloende ovn. Det sto to menn og raket i glørne med jernstenger og armene deres var brune av varmen. Prinsessen syntes synd på dem og smurte armene deres inn med salven. Hun gikk et stykke videre og da møtte hun en stor forsulten bikkje. Hun tok fram brødet og kastet det til den. Så kom hun til en jernport som gikk opp og igjen uten stans. Hengslene var rustne og det knirket så det kunne høres lang lei. Prinsessen tok fram salvekrukken og smurte den godt. Så slapp hun lett igjennom.
Da trollkjerringa så at prinsessen kom hjem like hel, ble hun så sint at hun grep prinsessen og for av gårde til porten. Hør her port, sa hun, slå denne jenta i hjel. Nei, svarte porten, jeg har åpnet og lukket for deg i mange år, men aldri har du brydd deg om å smøre meg. Det har hun gjort,; henne gjør jeg ikke noe vondt.
Så gikk trollkjerringa til bikkja: hør her hund, sluk denne jenta! Nei, sa hunden, nå har jeg voktet gården din i mange år, men aldri har du gitt meg mat. . Hun ga meg et helt brød, henne skader jeg ikke.
Så tok kjerringa henne med til den gloende ovnen: Hør her karer, kast jenta i ovnen! Nei, svarte mennene, i mange år har vi stått og raka her i glørne uten at du har lindret pinen, men hun har smurt armene våre med salve så de ikke svir lenger. Henne gjør vi ikke noe vondt. Men du bør i ovnen. Så tok de trollkjerringa og kastet henne i glørne. Da hun var oppbrent, var det slutt på all trolldommen. Bikkja og porten ble til mennesker og berget senket seg så de kunne både ri og kjøre over det. Den gamle mannen kom mot prinsessen og da hun så nærmere på han, så hun at det var prinsen. Prinsen og prinsessen reiste hjem og gjorde et bryllup så stort at det spurtes i sju pannekakers lengde og har de ikke sluttet nylig, så turer de bryllup ennå.