Norsk folkeeventyr

Det var en mann og en kjerring som hadde så mange barn. Så fikk de ett til og da syntes de at det var så ille fordi de ikke visste hvordan de skulle ha råd til å fø et til. Mannen ville ut og bli av med barnet. Han tok det lille barnet og gikk av gårde for å se om noen ville fostre han opp. Etter en stund traff han på en mager og skjeggete mann.
Hvor skal du med barnet, spurte den fremmede. Jeg har så mange så jeg er avsted for å se om det er en som vil ta det, sa mannen. Jeg kan ta det, sa den fremmede. Og hvem er du, ville mannen vite. Jeg er Jesus, sa han. Ja, det er rart med det, sa fattigmannen, du vil jo gjerne gjøre det til en fattigmann og det har jeg prøvd og det er det største kors noen kan bære, sa han. Så mannen gikk videre med barnet.

På veien møtte han nok en kar. Dette var en krumbøyd en, alltid smilende og som gned seg i hendene. Hvor skal du med det vesle barnet?, sa fremmedkaren. Jeg er av sted for å se om noen kan ta seg av det, sa mannen. Jeg kan ta det jeg, sa fremmedkaren. Hvem er du for en?, ville mannen vite. Jeg er Gamle Eirik, sa den fremmede. Nei takk, det får du ikke, du fører alle i fordervelse, sa han og så reiste han videre med barnet sitt han.

På veien møtte han en tredje kar. Karen hadde et alvorlig drag over ansiktet. Hvor vil du med det barnet, sa karen? Jeg er ute for å få tak i noen som kan ta seg av han, sa mannen. Jeg kan ta det jeg, sa mannen. Hvem er du, ville mannen vite. Jeg er døden, sa mannen. Er du det?, sa mannen, ja, da skal du få det for du gjør alle like. Du er en rettferdig mann, sa mannen. Så fikk døden barnet. Døden passet godt på barnet og sørget for at han fikk både næring og læring. Gutten vokste opp og lærte med tiden å helbrede de syke. Døden sa til han: Det er en siste ting jeg vil du skal vite. Når du kommer til en som er syk vil du se meg i rommet. Ser du meg sitte ved hodet til den syke som ligger til sengs, da er det ikke håp, det er ikke å tenke på liv, sa han, men sitter jeg ved føttene, da kan den syke bli frisk igjen, det må du merke deg. Dette tegn må du aldri bryte, for da må du selv bøte.

Gutten ble en doktor som var viden kjent og spurt etter over alle land. Da var det engang at kongen ble syk og doktoren ble hentet. Da doktoren kom inn i rommet satt døden ved hodegavlen. Her er det ikke råd, sa han. Folket var så sorgfullt og de maste på han så det var fælt. Kunne han gjøre kongen frisk så skulle han få så mye lønn som han aldri før hadde fått. Doktoren så på døden og så at han satt der og duppet. Doktoren fikk en ide og ba folket ta tak i kongen og på hans tegn skulle de snu han slik at hodet var der føttene nå var. Dette ble gjort i all hast og brått satt døden ved føttene og kongen ble frisk. Døden stirret på doktoren hardt da han oppdaget det. Han var ikke blid. Gjør du dette engang til, da tar jeg deg, sa han. Ja doktoren lovet at han aldri skulle gjøre det.

Så gikk det en liten tid og prinsessen ble syk og doktoren ble hentet. Ja, her er det ingenting å gjøre, sa han, da han så døden sitte ved hodegjerdet. Men de ba han og kongen sa at om han bare kunne gjøre henne god igjen, så skulle han få henne. Doktoren så på henne og han så hvor vakker hun var og han tenkte at henne kunne han like. Døden satt og duppet. Doktoren kunne ikke dy seg. Han våget han å snu henne og hun ble god igjen. Hun hev seg om halsen på doktoren. Men døden grep han i kragen, dro han vekk derfra og sa: Nå må du følge meg.

Døden tok tok han med seg langt ned i jorda og der var det så fullt av lys at det var lyst overralt. Noen lys var lange og nylig tente og noen var halvbrente og noen brann i staken. Hva er dette, spurte doktoren. Det er et lys for hvert menneske, sa døden. De som er nyleg tente det er småbarna og de som brenner i staken det er slike som har levd sin alder ut. Hvor er mitt lys, sa doktoren. Der er det, sa døden og det var bare så vidt det blafret. Tenn et annet, jeg vil leve lengre. Og dermed sloknet det og han døde.

Comments

comments