Det var en lensmann som var så lassende feit at han hadde vondt for å gå og likeså vanskelig hadde han for å sitte, og lå han, holdt han på å bli kvalt.

Det var en varm sommerdag han skulle avsted og plyndre ut noen penger av en mann der i bygda. Kjørevei var det ikke og ri ned igjennom de bratte veiene det tålte han ikke. så var det å stavre og gå da og kroke seg fram som en snile.

Fram kom han sent om senn, men ikke noe penger og ikke noe utlegg var det å få hos mannen, det var smått med han, stakkar. Gretten og skuffet stavrer han på hjemvei, lensmannen, men fort går det ikke nå heller, han må hvile alt i ett. “Fanken fare i en slik kropp! Det hadde kanskje vært bedre å ikke hatt noen,” sa han, lå kroket og framoverbøyd i bakken og svettet og tørket seg til han nesten var hudløs. “Om det bare råd å bli omskapt! Jeg skulle gi meg selv og alt jeg eier. Dette holder jeg ikke ut,” sa han.

“Jeg blir gjerne med når du er ute og plyndrer folk og ellers når jeg blir ropt på. Men var det ikke slik at du ville bli skapt om? Jeg tror vi begynner med halsen, jeg syns den er noe stor og tykkfallen,” sa han. “Ja, jeg kjenner nok det,” sa lensmannen og tørket svetten. Men fremmedkaren var en som ikke var lenge med å lage ny hals, det. Han var både fingernem og netthendt. Han bare småplystret og tvinnet litt med hendene, så var det gjort.

“Hvordan liker du halsen nå,” spør karen. “Å, den er nå heller smal da,” sa lensmannen; “jeg kan jo ta rundt’n, og så er den altfor lang også.” “Verre vøle enn av nyom gjere”, sa karen, “får prøve om skallen kan fylle seg noe bedre.” Og denne gangen sparte han ikke på emnet. Slikt kubbehode skulle ingen ha sett.

“Nei, så storslått jeg har blitt da,” sa lensmannen, han kjente seg kinnben og kjaker. “Du får få mindre aksler da,” sa karen. Så laget han til aksler som var fine og slanke. “Hvordan liker du dem?” spør han. “Jeg syns de er både små og smale,” sa lensmannen. Så var det armene. De gjorde han lange og trodde nå at den andre skulle være fornøyd med dem. “Jeg syns de er rent for lange,” sa lensmannen; “de henger helt ned på hælene.” “Så får du små mye kortere rygg,” sa han.

Men så ble ryggen så kort at akslene kom til å henge like ned til hoftene. Så lovte han å forlenge lårene. men da de ble så urimelig lange skulle han krympe inn noe av leggene, sa han. Men så ble de for korte, de ble bare som stumper av et eller annet.

“Det er ikke legger, dette,” sa lensmannen. Ja, så skulle han da få føtter som passet. men det ble truger og ikke føtter, mer var det ikke å si om det.

“Ja, nå kan jeg ikke gjøre mer med deg,” sa karen; “nå får du være som du er; jeg håper du er fornøyd.” “Å, ja,” sa lensmannen og dro på det, “jeg er da iallfall lettere,” sa’n. “Nå får du leve så vel da, til vi treffes igjen,” sa karen. Og borte ble han.

Mens han gikk oppover bakkene, lensmannen, måtte han se på seg selv alt i ett; han gikk og glante og glante og gikk og syntes han var farlig rar. ved middagstid kommer han hjem, setter hodet inn gjennom døren i kokkehuset og spør om maten var ferdig.
Men det ble styr, kan du tro: jenta ut gjennom døra med kokkesleiva i hånden og inn i stua til kjerringa og hujer og skriker at den vonde har kommet løs; “han var i døra hos meg, og nå kommer han hit inn også,” sa hun, hun så ut av vinduet. De ble så redde at de flyktet over til nabogården og skriker ende over seg at den Vonde var ute og gikk. Han stakkar labber etter dem dit og forteller at han er lensmannen deres. Hele bygda samlet seg tilslutt, men ingen hadde noengang sett maken til denne karen før.

Så sender de bud etter presten og han kommer med en bok. “Hva er du for en?” spør presten. “Jeg er lensmannen dere,” sa han, “kjenner dere meg ikke?” “Tør du ta denne boken av min hånd?” spør presten og rekker han salmeboken. “Ja, det tør jeg da vel,” sa lensmannen og tok boken. “Hvordan har du blitt slik da?” spør presten. “Jo, det kom en fremmedkar etter meg i dag da jeg var nede i bygda og han bød seg til å skape meg om. Jeg var lei meg, vet du, og ville våge; men så gjorde han meg slik.”
But it was controllable, can you believe: the girl through the door with kokkesleiva hand and into the living room to his wife and Hujer and screaming that the evil has come loose; “He was in the door with me, and now he comes in here too,” she said, she looked out the window. They were so scared that they fled to neighboring farm and screaming end of that the Evil was out walking. He wretch paws after them there and says that he is sheriff theirs. The whole village gathered eventually, but no one had ever seen before this guy before.

“Det er nok en underlig skaper du har vært ute for, du lensmann. Men stå nå her mens jeg er hjemme etter en annen bok, om det kunne være råd med å få forandret litt på deg,” sa presten. Etter en stund kom han tilbake med en bok og til å mulle og lese. Da kommer det en fugl flygende, en stor svart en og slår seg ned foran føttene deres så varmen frøste. “Vekk med vele og veng! Det er ikke det vi treng,” sa presten, og morskeet seg til og fnyste. Ikke før sto det en hund der, en som både gnistret og gneistet. “Nord og ned med deg, din filebikkje!” sa presten. Nå turde ikke den vonde fuske lenger, men kom fram som en kar som både var høflig og smørblid.

“Det var ille du gjorde meg dette peket, prest; nå tapte jeg en sjel, jeg,” sa karen. “Hvordan det?”, sa presten. “Jo, en mann var i ferd med å henge seg, han hadde alt skallen i repet, men så tok du til å lese hardt, at det var uråd for meg å bli der lenger, og så besinnet han seg, mannen.” “Var godt det,” sa presten.

Comments

comments