Det fortelles at når Baal Shem Tov (den åndelige lederen og grunnleggeren av Hasidisme i Øst – Europa) hadde problemer han ikke kunne løse, ville han gå til et bestemt sted i skogen. Der ville han tenne en ild og si en bestemt bønn og han ville få det svaret han trengte.
I generasjonen etter, støtte en av hans disipler på et problem han selv ikke kunne løse. Han gikk til det samme stedet i skogen og tente ilden, men han kunne ikke huske bønnen. Likevel var det nok. Han fant den visdommen han søkte.
En generasjon senere måtte hans sønn løse et problem. Han gikk til skogen, men han husket ikke hvordan man tente ilden. Han sa: «Herre, jeg husker ikke bønnen og kan ikke måten å tenne ilden på. Jeg kjenner kun til dette stedet i skogen og ber om at det holder.» Det gjorde det.
Mange generasjoner senere satt rabbi Ben Levi i et rom med hodet i hendene. Han ba: «Herre, se på oss. Vi har glemt ordene i bønnen. Vi vet ikke hvordan vi skal tenne ilden. Vi kjenner ikke stedet i skogen. Vi kan kun fortelle om det.»
Å fortelle fortellingen var nok, for hvem elsker ikke en fortelling.