For lenge, lenge siden fantes det en vegglus som nådde en alder av 60 år. Dette ville han selvfølgelig feire, så han inviterte sine to nærmeste venner, en lus og en loppe.

Lusa og loppa tok imot invitasjonen med glede, og bestemte seg for å dra i selskapet sammen. Den hoppende glade loppa hoppet avsted uten tanke på lusa, og det varte ikke lenge før lusa hang langt etter. Lusa ønsket også å være rask på sin vei, men han kunne ikke gå fort, for han var en stakkarslig liten skapning, og hans ben var så altfor korte. Han ropte til loppa: “Vent på meg, min aller kjæreste venn! Siden vi er invitert sammen, så bør vi også komme sammen. Hopp ikke så utålmodig avsted!”

Loppa senket farten for en stund, men det tok ikke lange tiden før han hadde mistet tålmodigheten med den treige lusa, dessuten var han blitt nokså sulten. Så han hoppet avsted, helt frem til vegglusas hjem.

Der var bordet dekket med god mat og godt med drikke. Loppa så alt dette og sa:”Jeg er tørst, vær så snill, la meg få litt vin.” Vegglusa fylte et glass med vin og ga dette til loppa. Så gikk han ut for å møte lusa, for han tenkte at den som måtte bære en slik tungvint kropp, ble nok fort trett av å gå så langt.

Mens loppa ventet på at de skulle komme, drakk han stadig mer vin, og han ble snart nokså rød i ansiktet. Da vegglusa omsider kom med lusa, var loppa nokså full, og satt der og nynnet på en sang. Alle flaskene med vin var tømt. Lusa, som allerede var pinlig berørt over loppas oppførsel, mistet fullstendig beherskelsen og slo til loppa i ansiktet. Da ble det virkelig bråk der i hjemmet. Loppa og lusa for sammen og begynte å sloss. Deres vert, vegglusa, prøvde å komme imellom dem for å skille dem, men de sloss så hardt at dette var umulig. Tilslutt falt de over han, så han ble klemt helt flat.

Fortsatt, den dag i dag, er vegglusa en helt flat skapning, loppa har et rødt skjær i ansiktet, og lusa har et merke bak etter at loppa ga han et realt spark der.

(“Folk Tales from Korea”, Zong In-Sob, Korea 1982)

Comments

comments