For lenge, lenge siden holdt Jupmele, Gud på å skape verden. Mens han holdt på med det, så var det en som snek seg innpå han. Det var Berkele. Han lurte på hva Jupmele
drev på med, og da han så hva Jupmele skapte, så ville jo han også skape noe.
Han snek seg nærmere og så på hvordan Jupmele gjorde det. Men han ble der ikke så lenge.
Så sprang han inn i en skygge, fant fram en stor gråstein og tok til å hogge i den. Han var ikke så nøye på hvordan han hogget. Fram kom den en firfoting. Han hogget litt
her og litt der, så dyret, fikk fire lange ben. To spisse ører. En tynn og mager kropp og en lang hale. Men halen var så skjør. at da han dyttet til dyret. så datt halen av. Det var ikke så nøye, syntes Berkele. Det spilte ingen rolle om den hadde en hale eller ei. Så var han fornøyd med det han hadde skapt.
Så dyttet han til dyret og sa «Løp». Men dyret bare sto der. «Så sitt da». Men dyret rørte ikke på seg. «Løp ut og spis, ditt magre beist». ;Men det skjedde ingenting.
Da klødde Berkele seg i hodet og lurte på om den manglet noe. Han dro den pelsen, så den fikk litt lengre ragg, så dro han i kjeften på den, så den ble stor i gapet.
Så sa han igjen: «Løp ut i verden og spis, drep, lag spetakkel, lag bråk.» Men dyret bare sto der. Da ble Berkele så sint at han tok til å slå og dytte og sparke dyret for å
vekke det til liv. Men ingenting hjalp.
For Berkele hadde ikke kraft til å skape liv. Han måtte gå til Jupmele for å få hjelp.
Da Jupmele så dyret så ristet han betenkt på hodet. «Dette var ikke noe vakkert syn«,sa han. Kjeften er jo altfor stor, den kan drepe mangt med den. Og med de lange
bena kan han løpe fort. Men uten hale, så vil den bare ramle. Den må han en hale for å styre.»
Jupmele tok en grankvist og satte den i rompa på dyret. Så blåste han liv i dyret. Gråstein ble til gråbein. «Aouuuuuu», sa dyret og satte i å løpe det forteste og beste
den kunne. Og det var slik ulven ble skapt. Det var slutten på den historien.