Denne fortellingen har jeg hørt fra den amerikanske fortelleren Sam Cannarozzi.

Noen ganger når du forteller så blåser vindene.
For lenge, lenge siden levde prærieulven Coyote. Vel, han lever den dag i dag, men da så han helt annerledes ut. Coyote hadde en venn. Denne vennen var en fugl. Fuglen var misfornøyd og klaget over fargen sin. For han hadde samme farge som jorden. En dag bestemte fuglen seg for å gjøre noe med dette. Den fløy sin vei og den fløy til den kom til et fjell. Opp på fjellet var det en vakker sjø, som hadde samme farge som himmelen. Fuglen fløy til sjøen. Hva kom til å skje? Fuglen stupte ned i sjøen og ble borte. Da den kom opp igjen, hadde fuglen samme farge som himmelen.

Coyote fikk se fuglen og coyote syns fuglen var vakker. «Du er fin. Du er kjempefin. Jeg vil også ha samme farge som himmelen.», sa coyote. Så coyote begynte å gå. Han gikk i fire dager før han kom fram til fjellet. Coyote klatret opp fjellet slik at han kom til sjøen. Coyote stupte ned i sjøen.
Men coyote hadde glemt at coyote ikke kunne svømme. Coyote sank ned i vannet. Han prøvde å svømme, men han fortsatte å synke. Han ble fylt med vann.

Tilslutt fikk han tak i noe gress og han dro seg i land. Sannheten er at det som er bra for fugler, er ikke bra for coyote. Det som er bra for dyr med fjær, er ikke bra for dyr med hår og pels. Og det var farlig, for sjøen var kald. Coyote kunne bli syk. Coyote rullet seg i jord støv (sand), slik at jord støvet tørket coyote. Men jordstøvet satt fast i pelsen på han.
Siden den gang har coyote hatt samme farge som jorden.

Comments

comments