Hat er verktøy eller mekanismer i makt og undertrykkelse, det er der for å sikre en allerede lagt sosial orden og selv mener jeg at dette har ført til at mye av det norrøne materialet ikke blir fortalt, fortellingene kan fort tolkes som om det glorifiserer hat fordi materialet består av aggressive bilder. Nå kan man jo spørre seg om viktigheten av å formidle et slikt fortellerstoff som er tilsynelatende fylt med aggressive bilder og som man forbinder med bevegelser og tendenser man ikke ønsker å knyttes til.Om man ser på selve mytene så forteller den kanskje aller fremste forskeren på dette, Clunies Ross, at mytene kan sees på som en presis metaforisk beskrivelse på hva det vil si å være menneske. Menneskene er plassert mellom to verdener, områder, krefter. På den ene siden eller plassert i sentrum har du gudenes hjem hvor Odin strever etter å skape en orden. På den andre siden har du jotnenes område, et område med kaotiske krefter, men også der det blir skapt, dit gudene må reise for å hente ny kunnskap. Mennesket er altså beskrevet som noe som er spent mellom orden og kaos, hvilket i aller høyeste grad er gjeldende i dag. Noen av de norrøne mytene er også presise på å fortelle om fenomener som er aktuelle. I myten om Tors reise til Utgaardsloke blir det ført flere forskjellige kamper: Loke spiser om kapp med jotnen Loge, Tjalve løper om kapp med en annen jotne, Tor bryter med Ella, en eldre jotunkvinne. De taper alle kampene, hvilket er en nødvendighet, myten og livet er en illusjon. Lokes kappspising er mot ilden, Tjalves løp er mot tanken, et forsøk på å løpe om kapp med tanken er en puls vi alle kjenner til. Da Tor bryter mot Ella er han i kamp mot alderdommen og myten forteller at det er ikke meningen at vi skal vinne den kampen.
Om jeg går tilbake til materialet til denne forestillingen, er volden nødvendig? Slik jeg ser fortellingen nå handler den om hva som skaper ondskap? Volund er i begynnelsen vakker, forelsket og med en stor evne til å skape (han er smed), så snur fortellingen og sett med øyne av i dag blir han en ond skikkelse, en som dreper barn og voldtar en ung kvinne.
Vi brukte primært to kilder til fortellingen: det norrøne diktverket Volundkvadet og som en del i Saga om Didrik av Bern. Diktet viser til den muntlige tradisjonen ved bruk muntlige formler som kenninger, naturfenomener osv. Den litterære versjonen er nedtegnet 1200 tallet.
Fortellerforestillingen ble forankret i skolen med blikk på følgende kompetansemål i norsk fra ungdomsskole og VGS:
– lytte til, oppsummere hovedinnhold og trekke ut relevant informasjon i muntlige tekster
– vurdere egne og andres muntlige framføringer ut fra faglige kriterier
– beskrive samspillet mellom estetiske virkemidler i sammensatte tekster, og reflektere over hvordan vi påvirkes av lyd, språk og bilder
– Lese et utvalg sentrale norske og noen europeiske tekster fra middelalderen til og med romantikken, sette dem inn i en kulturhistorisk sammenheng og kommentere form og innhold
I tillegg til skolens kompetansemål, var hensiktene med prosjektet følgende:
• å synliggjøre den norrøne diktningen
• å diskutere og reflektere innenfor estetiske rammer for å oppnå en bevissthet rundt språk
• å didaktisk undersøke sammenhenger og ulikheter i skriftlige og muntlige formidlinger
• å eksperimentere med form gjennom bruk av fortellersirkel og samtidsmusikk
Utviklingen av prosjektet ønsket å se på fortiden utfra samtiden med spesielt fokus på ære og urett. Her ble typologien som metode prøvd ut, hvor vi fant dagsaktuelle temaer og speilet de i fortidige fortellinger. Fordi tekster ikke kunne utvikle en samtidsaktuell relevans idet de ble skrevet ned, de stivnet, ble de tilført «skjulte meninger» som kunne tolkes utfra samtiden de ble formidlet i. Denne tradisjonen kan spores tilbake til antikken hvor det ble kalt «Hyponoia» som betyr direkte oversatt undertanke. Gjennom bruk av typologi som metode kan man finne fram de skjulte fortellingene. Typologien kan også brukes som metode for å skape nye tekster og fortellinger basert på gammelt tradisjonsstoff. Utfra de skriftlige kildene og med typologi som metode, ble forestillingen improviseret fram underveis i prosessen, i samspill med samtidsmusikk. Musikken ble formidlet gjennom bassklarinett og saksofon.
Jeg har også fortalt fortellingen som en soloforestilling etter at Mathilde og jeg utviklet den.