Det er cirka 263 685 timer siden Daniel ble født. Jeg var tjue år og det ble sagt at jeg var altfor ung. Men Daniel og jeg fikk det til, vi klarte begge å karre til oss en eller annen form for utdannelse og en jobb vi begge likte. (Det slår meg nå hvor vanskelig det er å skrive når en lever og den andre er død, hvilken verb form skal jeg bruke?)
Daniel ble født på en lørdag. Jeg lå i mitt kjellerrom og kjente jeg måtte på do. Madrassen på den oppbygde senga var blitt våt. Jeg vekket mamma, ringte sykehuset. Jordmoren sa det ikke hastet. Det var mamma ikke enig i. Johan kjørte oss fra Hvaler til Fredrikstad. Tretti minutter etter at vi var framme, var Daniel ute. En nydelig asiatisk jordmor hjalp han inn i verden.
Men alt var ikke som det skulle være. Den gangen brast også verden sammen, for jeg var livredd han skulle dø. Jeg var på do og kom tilbake til rommet, hans seng var tom. De hadde tatt han uten å si ifra. Daniel ble lagt inn i et spesialrom og jeg måtte ligge alene og høre på andre mødre som ammet sine barn.
Så fikk vi reise. Jeg og en gutt som nesten aldri gråt.