Forskeren Jerome Bruner er en mange referer til når man skal legitimere bruk av fortelling i spesielt undervisningssammenheng. Han skriver at fortellingen har 10 egenskaper som gjør at den er velegnet innenfor didaktiske situasjoner. For det første har du det som han kaller for «narrative diachronicity» (Bruner, 1991, s. 6); det vil si at fortellingen representerer en tankemodell som består av en sammenkobling av hendelser og tid. (Bruner, 1991, s. 6) Vi setter altså noe i en sammenheng.

Den andre egenskapen er «particularity» (Bruner, 1991, s. 6). Jeg tolker det slik at en fortelling skaper et tydelig fokus i det generelle, den fremhever det særegne ved å ivareta det generelle, fortellingen blir gjenkjenbare for alle gjennom sitt fokus. Den tredje egenskapen blir hos Bruner kalt for «Intentional state entailment» (Bruner, 1991, s. 7) . «Entailment» er logisk konsekvens. Det som skjer i en fortelling er en bevisst utvelgelse for å skape en sammenheng, men denne sammenhengen er ikke entydig og en streng «årsakssammenheng» hvor karakteren handler på grunnlag av en hendelse, det er slik konstruert at vi skal tolke ut en sammenheng og det er denne tolkningen som er viktig. (Bruner, 1991, s. 7) Den fjerde egenskapen er kalt «Hermeneutic composability» (Bruner, 1991, s. 7) Fortellingen er en prosess hvor man tolker ut kunnskap basert på fortellerens og lytterens bakgrunnskunnskap og tolkningen fokuserer også på hvorfor nettopp den fortellingen blir fortalt. (Bruner, 1991, s. 10) Videre er konteksten der fortellingen blir fortalt og lyttet til viktig for tolkningen av fortellingen.

Den femte egenskapen kalles for «Canonicity and breach» (Bruner, 1991, s. 11). Alle hendelser som skjer blir ikke fortalt og alle fortellinger overlever ikke som fortellinger. En fortelling er noe som «bryter med det vanlige». En fortelling kan skape en ny kultur, en innovasjon, et paradigmeskifte. Egenskap nummer 6 er «Referentiality» (Bruner, 1991, s. 13). En fortellings sannhet er bedømt utfra dens indre troverdighet og ikke «hva som faktisk virkelig skjedde». Den neste egenskapen kalles for «Genericness» (Bruner, 1991, s. 14) hvor ulike typer fortellinger krever ulike måter å fortelle på og i dette ulike måter å bruke språket på. Samlet fører dette til ulike måter å tenke på.

Den 8ende egenskapen kalles for «Normativeness» (Bruner, 1991, s. 15). Et brudd forutsetter en norm, fortellingens norm er å være i endring. Den nest siste egenskapen kalles for «context sensitivity and negotiability» (Bruner, 1991, s. 16), vi kan fortelle samme fortelling og forteller den ulikt da vi har ulike bakgrunner og vi erfarerer fortellinger vi hører ulikt, og disse ulikhetene er akseptable å inneha.

Den siste egenskapen er kalt «Narrative accrual» (Bruner, 1991, s. 18) – likheter i fortellingene kan bli kultur og tradisjon eller familiens identitet.

Disse egenskapene står fram som prinsipper som skal legge grunnlag for hvordan vi kan forstå virkeligheten og hvordan vi kan høste ny kunnskap.

Works Cited

Bruner, J. (1991). The narrative contruction of reality. Critical Inquiry .

Comments

comments