Tittelen på innlegget var/er dramatisk og innlegget er fragmentarisk. Fortelling handler jo om å skape en sammenheng, og lytteren eller for øyeblikket leseren vil tvinge fram en sammenheng. Uansett, la meg begynne:
Daniel gikk i speideren (av alle ting, en egentlig litt jammerlig sak, for som oftest glemte jeg å kle han deretter, stakkars gutt). Det var en periode da han mente han hadde superkrefter, altså 7 – 8 års alderen, og jeg kledde meg stort sett i brukte klær. Jeg var student og den gangen var det helt legitimt, ja faktisk riktig å gå i brukte klær. En kraftig understrekelse av at jeg studerte humaniora på Blindern og ikke et sossefag (hva det en nå kunne være.) Dagen da dette skjedde, var jeg kledd i sort, lang kåpe og en stor sort hatt som nok gjorde at jeg så eldre ut enn min rette alder. Det var høst og mørke lå tungt om kveldene. Jeg hadde hentet Daniel på speideren og hånd i hånd gikk vi hjemover og snakket om ting som man snakker om når man går hjemover, sannsynligvis på den tiden legobygging. I den andre hånden bar jeg en stor veske. Så kom vi til en liten gate nederst på Sagene. En mørk gate vi måtte gå igjennom. Min sønn holdt snakkingen gående, men i mørke så jeg to unge menn eller gutter komme gående mot oss. De så oss, de skilte lag, den ene dro hetta over seg og jeg forsto hva som kom til å skje. Men roen kom over meg og jeg hadde et gått grep om både barnehånd og veske. Guttene kom nærmere og i det de gikk forbi oss, hev den ene seg til siden og grep tak i min veske. Han hadde undervurdert min alder, jeg var sterkere og rykket til så gutten gikk i bakken, men redd kom han seg raskt opp og haltet, småsprang, så fort han kunne bort fra fadesen. Hans venn hadde løpt for lengst. Så kommer poenget. Et enorm raseri steg opp og slapp løs alle drager som lå sovende inne i meg. Så høyt jeg kunne, med full hals og en pålagt tenor stemme skrek jeg ut en forbannelse over ransmannen: “Lytt til mine ord (noe poetisk fikk jeg også inn), deg glemmer jeg aldri!!!”. Jeg skremte livet av han og ærlig talt så jeg han ikke og ville ikke ha kjent han igjen senere. Min sønn hadde ikke fått med seg noe, ikke før da jeg skrek og da kom hans superkrefter fram. Han fektet med armer og munnen gikk som en foss, og vi måtte ihvertfall ringe politiet bedyret han før han selv kom til å iføre seg sin hellige kappe og jakte på tyvene.
I det øyeblikket raseriet kom over meg, følte jeg meg som en åndelig annen. Instinktet fra en annen tid dukket opp, et instinkt som noen forfedre langt der tilbake hadde plassert i meg.
I artikkelen “Seansar og minnet om dei døde” av Anne Kalvig gjør forfatteren en interessant sammenligning mellom volven fra norrøn diktning og middelalderen og spirituelle seanser i dag:
“Spørsmålet om dagens spiritisme er å likna med utprega familieorienterte kvinnesyslar som scrapbooking, eller snarare kan forståast som ‘volva vendt tilbake’, er ei spissformulering som skal illustrera noko av tolkningsmagfaldet ved samtidsspiritualiteten.”
Volven er mest kjent for å være den som forteller Odin hele den norrøne ideen fra skapelse til ragnarok. Hun er knyttet til både liv og død; hun er sovende når hun ikke forteller og må vekkes for å kunne formidle. I dag forbindes volven med en som har en slags mytisk og dypere innsikt innenfor den alternative bransjen.
La meg ta et kvanteprang til drapet, fortellingen eller myten jeg tenker på er Oterbota fra norrøn mytologi som det finnes to kilder til. Den ene kilden er en fortelling, en ”jeg fortelling” Regin forteller til gutten som etterhvert blir kalt Sigurd Fåvnesbane. Den andre kilden befinner seg i yngre Edda og fortellingen forklarer hvorfor gull blant annet blir kalt Oterbota. Kort handler fortellingen om en oter som blir drept og som Loke må bøte drapet med å dekke hele oteren med gull. Det er en ring knyttet til det hele, en gullring som bærer en forbannelse: den som bærer ringen vil det ikke gå godt med. Det er som om myten forteller at det åndelige kan ikke erstatte av det materielle, et savn kan ikke dekkes til av gull.
Så, en julefortelling om døden, da er jeg tilbake til begynnelsen, for sagnet er lagt til Sagene kirke.
De dødes gudstjeneste
Fortellingen er lagt til Oslo, om en kvinne som var noe over sin beste alder. Det var juleaften og hun hadde bestemt seg for å gå i kirken julemorgen. I løpet av natten våknet hun, hennes klokke hadde stanset, så hun visste ikke riktig hvor mye klokken var. Hun gikk bort til vinduet og så mot kirken. Der lyste det i alle vinduer. Hun kledde på seg, tok salmeboken og gikk til kirken. Det var stilt i gatene og hun så ingen andre. Da hun kom til kirken, satt hun seg der hun pleide å sitte. Hun så seg om og syntes folkene der så bleke og underlige ut. Det var ingen hun kjente, men det var mange hun mente hun hadde sett før, hun husket bare ikke riktig hvor. Da presten gikk opp på prekestolen, var dette heller ikke en hun kjente, skjønt hun syntes hun hadde sett han før. Det var en høy, blek mann.
Presten prekte vakkert, men det var helt stille, ikke hosting og harking slik hun var vant til. Det var så stilt at hun nesten ble litt skremt av det. Da de begynte å synge, bøyde en kvinne som satt ved hennes side seg mot henne og hvisket inn i hennes øre: Kast kåpen løst på deg og gå herfra. Blir du her, vil dette være din slutt, for dette er de dødes gudstjeneste.
Konen ble redd, for da hun hørte stemmen hennes og så nærmere på henne, forsto hun at det var nabokonen som for lengst var død. Det gikk kaldt nedover ryggen hennes, hun var virkelig redd. Hun tok på seg kåpen, slik kvinnen hadde sagt og gikk sin vei. Mens hun gikk, var det som om de grep etter henne. Hennes ben skalv slik at hun trodde hun skulle falle. Da hun kom ut på trappen, kjente hun at de holdt i kåpen hennes, så den slapp hun og hun løp hjem så raskt hun kunne. Vel hjemme, segnet hun om av angst. Neste morgen, da folk kom til kirken, fant de hennes kåpe på trappen, revet i filler.