Jeg vandret langsomt over veien og mot Arkaden i Oslo sentrum. Det var nok av tid til jeg skulle møte Jennifer, derfor vandret jeg langsomt. Arkaden er noe jeg forbinder med ungdom, det er lenge siden jeg har gått igjennom der og jeg tenkte: hvorfor ikke?
En gang hadde også dette stedet sin storhetstid, men hvordan kan det måle seg mot hektiske og kapitalistiske omliggende bygg, der folk haster inn for å finne noe på salg de aldri ville drømt om at de trengte. Jeg gikk inn. Jeg går langsomt og ser meg egentlig ikke om, for jeg tenker vel på hva jeg skal snakke med Jennifer om. Det skulle jeg ikke ha gjort. Jeg skulle ha gått fort for å antyde en effektiv kvinne som var med tiden. Nå vagget jeg som en gås intetanende om at jeg snart skulle slaktes. Langs min vei sto det en rev som anså meg som et lett bytte.
Hun ropte ivrig og smilende til meg, hun snakket fryktelig fort, jeg fikk med meg en tredjedel av det hun sa og hun tok tak i meg og dro meg til seg. Det gjorde hun ikke, men det føltes slik. Ved siden av seg hadde hun en hvit vask og hele stasen så ut som en liten romersk fontene. Selv var den smilende kvinnen med den svenske dialekten kledd i sort og håret var stramt satt opp i en topp for å avdekke to store øyne og et bredt smil. Nå tok hun tak i meg, det vil si mine hender. Hun rettet dem ut, snudde dem med håndflåten opp og sprøytet en væske ned i hver hånd, mens hun fortsatte å snakke. Selv hadde jeg ikke sagt et ord så langt. Hun ba meg gni hendene mot hverandre og jeg kjente saltet som skulle gjøre underverker. Her fikk jeg sagt noe: «Dette har jeg hjemme,» sa jeg. Med et håp om at hun skulle gi opp. «Det har du ikke!» svarte hun. Som om det kunne synes på meg at jeg ikke brukte salt fra Dødehavet for å sørge for en glatt og smidig hud. Men jeg hadde noe tilsvarende hjemme, ikke vet jeg hva det heter. (Og det sier noe om hvor dårlig jeg er på slike hudpleieprodukter). Daniel kjøpte det som en gave da han kom hjem fra Nederland en gang. Men så langt fikk jeg ikke kommet i min forklaring, den kvikke kvinnen sa: «Det er bare tre steder i verden du får tak i dette: Norge, Nederland og Holland.» Jeg bestemte meg for å ikke si mer for brått satt hun øynene i meg, hun innså at slaget om skrubbekremen var tapt og angrep fra en annen vinkel. «Hva slags krem bruker du i ansiktet.» Det vet jeg ikke. Jeg er av den sorten som kjøper kremer på flyplassen og her er jeg effektiv. Jeg ser en pakke ligge langs løypa og kjøper den uten å tenke mer på det. «Bruker du krem under øynene?» «Eh ja…???» «Det synes! Du må aldri bruke krem under øynene, da får du hvite prikker. Du trenger hjelp. Følg meg.» Og som en sau i en flokk, uten flokken, som hund under båndtvang fulgte jeg lydig inn i et hvitt lokale med hyller på veggene og noen få nøye utvalgte kremkrukker her og der.
Hun grep en krukke, åpnet den, dyttet fingeren ned i den og gned og gned og gned den under mitt øye, mens hun sa: «Denne, denne, denne SKAL du bruke 2 ganger i uken. Og den,» sa hun og nikket med hodet mot en bitte liten tube, «SKAL du bruker 2 ganger i uken.» Det var jo lett å huske. Så var hun ferdig med å gni og satte et speil opp i ansiktet mitt: «Ser du forskjell?» Jeg så jeg var mye rødere under det ene øyet, etter all aktiviteten der, så det var jo en forskjell. «Da tar vi det,» sa hun og tok en krukke og tube og la det ned i en elegant pose. Jeg tenkte at det gjør vel ingen skade. Hun slo inn prisen og jeg fant fram kortet og satte det i maskinen og fikk sjokk. Det var en grunn til at krukkene og tubene var få; dette var gull, røkelse og myrra, hver krukke var en formue i seg selv. Tretusen kroner, jeg gjentar: 3000,- for en liten krukke og en tube. Sjokkert tastet jeg pin koden og der var den dekningen på kontoen over. Hun satte øynene i meg og sa: «Nesa di. Nesa di, den er full av store porer. Du trenger en dyprens så du kommer ned til det tredje hudlaget.»
Det var en høvding som en kveld skulle sove. I det han slumret inn i søvnen, bråvåknet han av en lyd, et kvekk. Det var ikke bare et kvekk, flere rytmiske kvekk steg opp fra myren like ved. Andre ville syntes det var en betryggende lyd, en lyd som tegn på alt var som det skulle, men ikke denne høvdingen. ”Stille”, ropte han, uten at det hjalp, heller tvert om, det var som det skrudde volumet av kvekkingen opp. Høvdingen brølte og skrek, uten at det hjalp. Froskene kvekket seg igjennom hele natten til daggry og høvdingen hadde ikke fått noe søvn. Ved daggry kalte høvdingen på sine krigere og krevde at de skulle samle hele folket framfor han. Dette ble gjort. Da alle mennesker var samlet proklamerte høvdingen at froskene skulle alle straffes for å ha forstyrret hans fred. Alle fikk en stor kjepp og ble beordret om å gå inn i sumpen og slå alle froskene til døde. Om de nektet å utføre ordre ville de selv bli slått.
Med stor motvilje tok de stokkene og trasket inn i sumpen. Alle unntatt en gammel kvinne som nektet å ta en stokk og forble stående framfor høvdingen.
«Hvorfor trosser du meg?» ville høvdingen vite.
«Fordi alt henger sammen,» svarte hun.
«Hva mener du?».
«Du vil finne det ut,» svarte hun.
Høvdingen stirret på den gamle kvinnen, deretter ba han henne forlate ham før han selv slo henne.
Senere den dagen satt folket rundt sine bål, helt motløse av den fryktelige ugjerningen de hadde utført. Den kvelden fylte en uhyggelig stillhet luften. Folket fant det vanskelig å sove, vel vitende om at froskene ikke lenger var deres følgesvenner. Høvdingen sov godt, både den natten og neste.
Den tredje natten bråvåknet han av en lyd, en summing, en irriterende summing. Svermer av mygg angrep landsbyen. Da mygglarver ikke lenger ble spist av froskene hadde alle klekket og fra sumpen strømmet det millioner av mygg. Natten ble fylt med summingen av mygg, kun avbrutt av lyden av folk som klasket seg på huden.
«Nok er nok,» ropte de, og stille samlet de sine eiendeler og flyttet vekk fra sumpen og deres høvding.
Ved daggry neste dag, sto høvdingen, som knapt hadde sovet, opp og så seg omkring. Han var helt alene, med unntak av den gamle kvinnen som hadde nektet å drepe froskene. Hun stirret på høvdingens ansikt og kropp dekket av myggestikk, og ristet på hodet.
«Nå forstår du hva jeg sa om alt henger sammen» sa hun. Så snudde hun seg og gikk bort, og etterlot ham alene og med ingen å herske over, bortsett fra myggen da.