Det var engang en liten grønn frosk som alltid måtte gjøre motsatt av det moren hans ba han om å gjøre. Når moren ba han om å hoppe, så gikk han. Når hun ba han om å gå, så hoppet han. Ba hun han om å dra ned til elven, så dro han opp til fjellet. Og ba hun han om å dra til fjellet , ja, da dro han til elven. Ettersom tiden gikk, og moren ble eldre, ble hun mer og mer bekymret for sin sønns fremtid. For hvordan skulle det gå med han, når han alltid måtte gjøre det motsatte.
En dag så ble hun syk. Hun skjønte at hennes tid her på jorden var over. Så hun tilkalte sønnen og sa: «Kjære lille grønne frosken min. Jeg skal nå dø. Jeg vil at du skal begrave meg ved elven og ikke ved fjellet. Husk det, begrav meg ved elven og ikke ved fjellet.» Det hun egentlig mente, var at hun ville begraves ved fjellet og ikke ved elven. Men hun kjente sin sønn såpass at hun visste at han ville gjøre motsatt av det hun sa. Så trakk hun sitt siste kvekk og døde.
Sønnen gråt og sørget. Han kvekket sørgmodig. Så kom han til å tenke på alt det han hadde gjort galt. Og han bestemte seg for at for engangs skyld så ville han gjøre det som moren ba han om. Så han begravde henne ved elven og ikke ved fjellet. Dere kan tenke dere den lille grønne frosken fikk det svare strev her i livet. For hver gang det regnet, så måtte han hoppe ut og passe på morens grav, slik at den ikke fløt ut i elven.
Og mens han satt der, så tok han til å kvekke sørgmodig. Slik har det vært siden. Hver gang det regner, så hopper de små grønne froskene ut og kvekker sørgmodig.
Det var slutten på den historien.