Ufattelig at det er seksten år siden Isak ble født, i går. Isak var da bitte, bitte liten. Han var et prematurt barn som måtte tas før tiden. Isak hadde sluttet å vokse. Egentlig var det ganske dramatisk, akkurat før Isak skulle tas ut av den tryggheten han da befant seg i. Vel, kanskje det egentlig ikke var så trygt. Da jeg ankom sykehuset, kom en meget alvorlig lege inn til meg og sa at de trodde kanskje Isak hadde en kromosomfeil. Han var nemlig altfor aktiv til å være så liten. De skulle gjøre en siste undersøkelse. Legen sa at om det var slik, måtte jeg føde han og han ville dø under fødselen. Jeg knakk selvfølgelig sammen. Dagen før hadde jeg truffet på en meget ubehagelig kvinnelig lege som ikke kunne garantere at Isak ville overleve en natt til. Jeg insisterte på å få keisersnitt umiddelbart, men det kunne de ikke. Forøvrig anbefales ikke keisersnitt, jeg har satt to sønner til verden. Den naturlige måten er absolutt å anbefale. Det er også best for barnet.

Heldigvis viste det seg at alt stemte, bortsett fra størrelsen. Og Isak ble løftet ut av min mage, mens de vugget meg fram og tilbake. Og Isak lå ikke lenge i kuvøse, jeg kunne fint amme han og han pustet selv. Han var ”normal”, bortsett fra størrelsen.

I dag er Isak svært, han er høyere enn meg og fylt med humor. Han har sansen for å få folk til å le, men det må skje på egne premisser. Han er ikke klassens klovn. Han har heldigvis arvet en selvironi og er glad i å ta en prat eller to, allerhelst to. Han liker mye av de samme tingene som meg, bortsett fra det å opptre, det kan han ha seg frabedt. Med en mor som forteller og en far som skuespiller er dette en smule underlig, eller kanskje ikke? Kanskje det er nettopp derfor.

Comments

comments