Gullbokk

Det var en gong en gutt som het Gullbokk. Da far og mor hass nesten itte åtte matbetan i huset, måtte ‘n ut og sørge for seg sjøl så snart han var stor nok til det.
Så en dag drog ‘n av sted himanfrå, og for å komma fram til folk, måtte ‘n over et fjell. Der møtte ‘n en hulder som tok ‘n med seg åt berget, der a bodde ihop med dotter si.
Han Gullbokk fekk det godt hos huldra, men han likte seg itte der, for han var redd dom skulle gjøra’n noe vondt, derfor tørde’n aldri legge seg til å såva.
Så en dag sa huldra til ‘n: -Søver du, aldri, du da?
– Jo, svara ‘n Gullbokk, – større je glanar, hardere søver je. – Å, gjør du det, du, sa huldra.
Så fekk ‘n høre huldra sa til dotter si at dom skulle gjø ‘n Gullbokk til’n vart feit, så skulle dottera koke suppe på ‘n en dag huldra sjøl var til kjerka. Og så måtte ‘n ligge støtt, så’n itte flaug fettet ta seg.
Da ‘n Gullbokk hørte dette, frista ‘n å svelte seg sjøl, men det hjelpte itno hå lite han åt, for det han fekk å eta i berget var slik at ‘n vart feit enten han åt mye eller lite.
Så en dag hørte’n huldra si til dotter si:
– Nå er ‘n Gullbokk gjødd nok, og i morgen med je er tel kjerka skal du koke suppe på ‘n til je kommer att.
Det lova dottera å gjøra.
Tidlig morgenen etter for huldra durendes til kjerka, og itte før a var dri’ himanfrå, tok dotter hennes ei stor vassgryte og hengte over i skorsteinen. Sia tok a en stor kniv og gikk stad og skulle slakte ‘n Gullbokk. Men med samme hu skulle til å skjæra i hel ‘n, ropte ‘n:
– Sånn skal du itte gjøra! Skjær du me på den gjerda, døyr je itte. Legg deg her, så skal je te deg hossen du skal slakte, sa ‘n Gullbokk.

Da dotter til huldra hørte dette, tåtte hu det skulle vera snodig å se hossen han slakte, og gav’n kniven og la seg sjøl over ende. Så tok’n Gullbokk kniven og skulle te a hossen hu skulle gjøra.
– Sånn skal du gjøra, sa Gullbokk. Så skar ‘n hue ta a og la a oppi gryta og kokte suppe på a. Da suppa ver ferdig, sette ‘n gryta i skorsteinen. Så kleiv’n sjøl oppi murpipa og gjømte seg, for han tørde itte vera framme når huldra kom att.
Itte før var ‘n kommen oppi pipa så kom huldra durendes him att frå kjerka. Med det samme hu kom inn, så begynte a å lukte og snufse omkring seg, og så hørde ‘n hu sa:
– Det lukter godt Gullbokk-kjøtt.
– Det lukter godt dotter-kjøtt, sa ‘n Gullbokk oppi murpipa.
Men huldra brydde seg itno om det hu hørde, for hu fant itte på å tro at noe gali hadde hendt dotter si med a var borte. Så for a bort på suppegryta og begynte å slafse og slurpe og eta, og rett som det var imellom ho åt, sa a:
– Nam, nam, godt Gullbokk-kjøtt!
– Nam, nam, godt dotter-kjøtt, sa ‘n Gullbokk oppi murpipa.
Da huldra hadde eti både vel og lenge, kraup Gullbokk ned tur pipa og bråtok eldmørje og kaste i aua på a så a itte kunne se noen ting. Sia greip ‘n kniven og skar hue ta henner au.
Nå da han var kvitt både huldra og dotter hennes, tok ‘n alt det gull og sølv som var hos huldra og drog him att til far og mor si. Sia levde dom alle sammen sørjelause og i velstand.