Det var engang en mann ved navn Dominiché som levde med sin kone i en liten stue ved en åsside. De var så fattige at Dominiché måtte tigge for at de skulle ha noe å leve av. Hver dag gikk han til et kryss og tagg om brød. Fra morgen til kveld satt han der ved veikrysset og ba om hjelp av de som gikk forbi på vei til landsbyen.
En dag stoppet det en fremmed mann framfor han og sa: ”Kjære mann, hvorfor ser du så ulykkelig ut?” Tiggeren svarte: det er fordi jeg ikke finner mat til min kone og meg og eier ikke penger til å kjøpe med. Jeg ber deg om hjelp.” ”Ditt liv er sannelig trist”, sa den fremmede, ”og jeg kan hjelpe deg. Jeg kan inngå en avtale med deg. Jeg skal gi deg så mye penger som du kan bruke. Men om et år fra denne dagen, kommer jeg tilbake og da skal du fortelle meg hvor gammel jeg er. Om du ikke klarer det, vil du bli min tjener.”
Tiggeren ble fylt med frykt, for han gjettet at dette var en magiker som ønsket han som slave. ”Men et år har tolv måneder”, tenkte tiggeren med seg selv, ”og i løpet av den tiden vil jeg sikkert klar eå finne ut av hvor gammel han er.” Så han gikk med på avtalen med den fremmede.
Han gikk hjemover mens det klinget av gullstykker lommene, han sang mens han tenkte på at nå skulle endelig hans kone og han få alt det de trengte.
Uker og måneder gikk og de levde lykkelig der i åssiden, godt kledd og mette. De hadde kjøpt mer land, de hadde gjort stua større og de hadde både okse og noen kyr, sauer og geiter og høner, like fine som hos naboen. Men som tiden nærmet seg for da Dominiché igjen skulle møte magikeren i veikrysset, la det seg et alvor over han. Han ble tankefull og stille. Han sa ikke ord til sin kone og hun ble bekymret. ”Hvorfor er du slik, Dominiché?”, spurte hun. ”Hvorfor er du så sorgfull?”. ”Min kjære kone,” sa han sorgfullt. ”Jeg har ikke vært sannferdig om hvor vår formue kommer fra.” Så fortalte han alt om det som hadde skjedd. ”Å, er det ikke verre!”, sa kona. Hun var den lure av de to. Hun hadde svar på hva Dominiché skulle gjøre. På dagen skulle han hoppe ned i en tønne med honning og etterpå i en tønne med fjær. Så skulle han dra til veikrysset og vente på magikeren. Når denne kom, skulle Dominiché løpe i beina på han som om han var en hund. Så ville gåten være løst.
Han gjorde som kona sa. Da magikeren kom, løp han av glede mot magikeren som en hund. Magikeren ble skremt av dette merkelige vesenet og ropte ut: ”Jeg har levd i hundre og ett år, men aldri har jeg sett et slikt merkelig vesen.” Dominiché hylte av glede, han spratt opp på beina og sa til magikeren: ”Dette er ikke et beist. Det er meg Dominiché, tiggeren, som du gjorde en avtale med. Og jeg kan da si, som du selv sa, at din alder er hundre og et år.” Med et brøl løp magikeren inn i skogen da han forsto at han var blitt lurt. Ingen så mer til han. Dominiché gikk hjem for å vaske av seg honningen og fjærene.