Kilde: Ivar Aasen: Norske minnestykke I
Det var en rise som hadde vært ute og reist. Han ville hjem til jul og han kom til en ferjemann på julaften. Det var en stor elv han måtte over. Risen var uhorvelig stor og fergemannen mente at han ikke hadde en pram som var stor nok til å bære han. Men risen mente at det skulle han ikke være redd for. Risen snakket så vent og snilt, at han klare å overtale fergemannen til å dra han over.
Risen hadde ikke penger å betale med, men han ville at mannen skulle ha litt for bryet. Han tok en kniv og skar av tommelen på votten sin som han hadde på seg. Dette ga han til mannen som betaling. Det ble den beste sekken mannen noen gang hadde fått.
Bøygen
(Kilde: Rasmus Løland: Norsk Eventyrbok)
Det var en gang en gutt som var i skoen og hogg tømmer. Brått ble det kveld og han rakk ikke hjem; han gikk inn på en støl og ville legge seg. Da han kom inn tråkket han på noe. – Hvem ligger her?, sa gutten. – Det er bøyg, svarte det.
Han gikk inn i det andre hjørnet, der lå det også noe som han tråkket på. – Hvem ligger her? – Det er bøyg, svarte det. Han gikk til den andre siden og tråkket igjen på noe. – Hvem er det som ligger her da? Åh, det er han Bøyg; det var en rise som var så stor at han lå i ring inne på stølen og de kalte han Bøyg. – Hvem er du?, sa bøygen. – Jeg er Selv, svarte gutten. Men nå var gutten sint. – Om du så var bøyd i fire omganger, skal du ut, sa han og hugg nesen av risen.
Brølende trakk risen seg ut og ropte: Vesletapp i fjellet, kom og hjelp meg. – Hva feiler det deg?, svarte det fra fjellet. – Nesen av, – han blødde så mye at han nesten ikke kunne snakke. – Hvem har gjort det? – Selv, sa risen. – Ja, har du gjort det selv, så får du ha det selv, sa det i fjellet.
Så lå risen der og døde.