Isak har gått på en god skole, en skole med flotte lærere, spesielt på ungdomskolen. Mellomtrinnet var vondt, det var en eviglang påpekning om hvor svak Isak var som elev og Isak svarte med å være en tanke rebell. Men skolen sørget for spesialundervisning slik det kreves når eleven ikke håndterer klasseromsundervisning fordi han ikke kan lese fort nok.
Jeg tror Isak begynte på skolen for tidlig, jeg skulle ha tenkt meg om og ikke fulgt den normale strømmen for å tvinge han inn i en kjøttkvern som har satt rammer for hvordan du skal bedømmes som menneske; matte og norsk er svaret på det gode og velfungerende mennesket. Og så har jeg sittet kveld etter kveld med en mental pisk for å tvinge han til å gjøre lekser. Jeg har sittet ved siden av han for å få han til å forstå abstrakt kunnskap, for å hjelpe til med å avkode bokstaver slik av B’en ikke skal leses som en D. Som lønn for dette har vi fått rapporter som ustanselig påpekte hans svakheter. Dermed var ikke å gjøre lekser nok, men vi måtte også trene på å beholde en verdighet og gi en mestringsfølelse. Vi vet jo at kunnskapsløftet er en mester i å skape tapere. Og vi foreldre som har klassens svake elev må fungere som lærer, trener, oppmuntrer, humørspreder, psykolog og en avlaster for hans frustrerte humør.
Men 10 år er over og det er en slags lettelse at en ny fase skal begynne. Det er som blanke ark og jeg håper han finner et miljø han kan trives i på VGS. For uansett hvordan skolen måler han, kan de ikke måle seg med hans fine og oppmerksomme nærvær for andre mennesker. Han vet hvordan det er å være annerledes, selv på en skole som er annerledes.