Vi er den store, grå massen, som bølger viljeløst

0
61

«Vi er den store, grå massen, som bølger viljeløst for vinden mellom rekken av menn som handler. (Anker, 1997)» sier den unge Gry i romanen «Kvinnen og den svarte fuglen». Senere sier hun «Les historien, mor, sa hun, – prøv om du kan dukke ned under all fortellingen om mennenes bedrifter til kvinnenes verden, og du skal få se hva den er. Speilbilledet av mennenes attrå og dagdrømmer, (Anker, 1997)». For meg handler arbeidet med Hervor, mye om dette. Det handler også om min bestemor, hennes generasjon av kvinner som ble ansett som en byrde for familien. Mine bestemødre fikk ingen utdannelse, de skulle føde barn og ta seg av familien. Menn hadde og har hovedrollen i virkeligheten og fiksjonen, som oftest.

Men ikke i denne romanen. Kvinnen som reflekterer over livet i romanen sitter i fengsel. Hun forteller om sine barn, to sønner og en datter (Gry), om mannen (Just) og om en søster. Hun forteller om kvinnen som mor, kone, elskerinne og om kvinner i opprør. Krigen nærmer seg, sønnene blir soldater, den ene hardt skadet, den andre en desertør som hun hjelper å skjule, derav fengselsstraffen. Romanen forteller om en kvinne som tror hun har funnet sin plass som kvinne gjennom ekteskapet, men som oppdager at livet er noe mer:

«Jeg følte det den natten, følte hjelpeløsheten vår, der den strekker seg uendelig som havet fra kyst til kyst så langt kvinner ferdes. –
Men vi kvinner, Just? Jeg spurte ham om det, jeg brukte ord og ord, og jeg kjente hvor de falt omkring meg som vissent løv for kraften i svarene hans. Bak ham stod alle jordens menn, hode ved hode, skulder ved skulder, våpen ved våpen. Vi skal føde dem til verden, krigen skal bruke dem. Vi skal føde døtre som skal føde nye menn. Og dette er vårt kall, vår livsberettigelse. Vi er slektens tjenerinner, vi bærer jorden på skuldrene våre, – ikke opp mot stjernene, som jeg så det i synene mine den gangen, nei, inn i døden, i døden. (Anker, 1997)»

Kvinnens rolle som slektens føder, kommer også fram i fortellingen om krigeren Hervor. Hennes far undertrykker datteren i forhandling om våpen, ved å si «Du skal føde en sønn», ergo du skal ikke bære våpen.

Jeg har lest mer. Novelle samlingen «Noen som elsket hverandre» av Lars Saabye Christensen. Disse novellene fortsetter med det jeg skrev om tidligere, å sette ord på det hverdagslige og usagte, det som vi lar passere uten artikulasjon. Han har et veldig godt språk og novellene er vemodige og underfundige og noen absurde:
«Og kanskje det er her vår fortelling egentlig begynner, i frokostsalen den siste morgenen i oktober, for at døden er slutten vet vi jo alle, den er vårt eneste, sorte punktum, den skal skille oss ad. Men begynnelsen har mange opphav, fortellingen er en elv som flyter mellom oss, den gjør en sving, og vi mister den av syne, like raskt finner den sitt leie igjen, den kan flomme over, den kan falle i stryk og fosser, den kan vente på oss i en fredelig kulp, men vi vet ikke hvor den kommer fra, vi vet bare hvor den renner: til den store sjøen der elvenes vann blandes og fortellingene blir våre dypeste gåte som vi overlater til våre stakkars etterkommere. (Christensen, 1999)» Utdraget er fra en herlig novelle som har samme tittelen som boka. Det er en fortellersituasjon som er rammen og en fortelling blir fortalt om paret som elsker hverandre så høyt at de vil bli like, de tar opp i seg hverandres skavanker og dette ender med å ta livet av dem.

«Tre vegar til havet» av Brit Bildøen har en interessant oppbygging. Romanen forteller om konsekvensene av barnløshet og ikke få mulighet til å adoptere barn på grunn av alder, og fortelles både i jeg – form (kalt eksilet), samt to andre perspektiver kalt kroppen (ho) og staten (kvinna), men hvor det er tydelig hvem som er protagonist. Disse tre perspektivene er blandet og forskyver opplevelsen av tiden. Jeg likte det grepet godt.

Her et lite utdrag fra staten hvor kvinnen har begynte å forfølge saksbehandleren i adopsjonssaken, og har stjålet nøklene til hjemmet hans:
«Nøkkelknippet låg i lomma på jakka da kvinna gjekk på jobb dagen etter. Hom klemde hardt rundt det. Det var tre nøklar, to av dei var vanlege Ving – nøklar med spisse taggar, som skar seg inn i handa hennar. Ein av dei måtte vere til ytterdøra. Den andre kanskje ein jøbbnøkkel? Nøklane gav henne kjensla av makt. Ho følte seg meir opplagd enn på lenge. (Bildøen, 2019)»

Konklusjon: Jeg vil ikke være en del av den grå massen.

Bibliografi
Anker, N. R. (1997). Kvinnen og den svarte fuglen. Oslo: Aschehoug.
Bildøen, B. (2019). Tre vegar til havet. Oslo: Samlaget.
Christensen, L. S. (1999). Noen som elsker hverandre Noveller. Skien: J.W.Cappelens forlag A.S.

Comments

comments

Legg inn en kommentar