Vesle Vidunder (Bugge & Berge, 1909)

0
137

Et riktig godt nytt år til deg og dine! Ja, det er et nytt år og nye ideer springer til en, iallfall meg. En av de nye ideene er at hver uke blir på bloggen tematisert, og så får vi se hvor lenge det holder. Det overordnede temaet framover er «å være» – en undersøkelse av nærvær gjennom ulike skriftlige tekster og fotoer. På det ene fotoet i dag er det bilde av meg som barn, det var sommeren som var fylt med venner. Vintrene var ensomme. Det andre fotoet er min avatar som vandrer ensom rundt i en forblåst og etterlatt by i den virtuelle verden.

Det blir to innlegg i uka, på onsdager en fortelling og på søndager en lengre tekst. Denne uken ser jeg på det å være alene. Det norske folkeeventyret her, handler om en alenemor og hennes forunderlige barn.

Kilden: Norske eventyr og segnir – uppskrivne av Sophus Bugge og Rikard Berge, Gyldendalske boghandel Nordisk forlag, Kristiania 1909

Det har hendt så mangt i mange dager som er løgn og som er sant.
Så var det en gang en konge og dronning, de hadde vært gift før begge to. De hadde hver sin datter. Kongens datter var mye penere, derfor var dronningen arg og slem mot henne.
Så ga dronningen stedatteren sin et eple, når hun åt av det, ble hun gravid. Så sa dronningen til kongen: «Min datter er ikke en tøs som din.» Det var ikke kongen enig i. «Hun er gravid.» Det kunne ikke kongen tro. «Kast kammen din når hun kommer inn, og be henne ta den opp, da skal du høre at hun bærer seg for ryggen sin.» Kongen gjorde det. «Åh, ryggen min», sa datteren. Da ville dronningen at kongen skulle drepe henne. Det gjorde han så vondt, så han spurte henne hva hun ville, enten skulle han drepe henne eller han skulle sette henne i en glasstønne og skyve henne ut på vannet. I glasstønnen skulle han ha så mye mat slik at hun kunne leve der i mange år. Det var det hun helst ville.
De rullet glasstønnen med prinsessen ut på havet. Der gjorde hun barsel og fikk et barn som var et nøste. Hun kalte ham Vesle Vidunder. Han var underlig og liten, men kunne trille seg fram og tilbake og snakke. De levde i glasstønnen både lenge og vel, den gikk ikke i stykker. De var der, til han ble voksen. Han var så klok at det var uklokt.
Glasstønnen rullet langt og tilslutt kom den til land ved en kongsgård.

«Nå skal vi slå i stykker glasstønna», sa Lille Vidunder. Men hun sa nei, det måtte han ikke. Men han hørte ikke på henne, knuste tønna og sa: «Nå skal vi finne mat.» så rullet han til slottet.

På slottet ble de så forferdede at de visste ikke hva de skulle tenke. «Hvor er du fra?», spurte de. «Jeg kommer fra stranda,» sa han. «Har du vært på havet?» «Ja, sammen med moren min.» sa han. «Hvordan er hun laget?» «Hun er som meg og jeg som henne. Nå vil jeg ha litt garn og litt mat.» «Kan hun gjøre noe når hun er som deg?» spurte de. Ja, hun kunne det. Så ga de han noen filler og litt mat.

Av fillene laget hun et vakkert teppe. Vesle Vidunder dro til slottet med teppet og de var over seg over hvor vakker det var. Denne gange ville han ha bedre mat og bedre garn for teppet. Det fikk han. Det beste mat, både godt og mye, og den fineste lin.

Da de var tomme for mat, rullet Vesle Vidunder tilbake til kongsgården. Moren hadde spunnet så vakkert at det ikke var maken. Da tok kongssønnen og kledde seg, han ville av gårde og fri til moren. «Hva skal du?», spurte Vesle Vidunder. «Jeg vil ut og fri, jeg,» sa kongssønnen. «Da må du ha meg med!» sa Vesle Vidunder. «Hvordan kan jeg ha med deg, du som er laget slik?» «Om du ikke tar meg med, kommer det til å gå galt.»

De dro da sammen ut. Vesle Vidunder førte han over berg og dale til et fremmed kongerike. «Her bor morfaren min,» sa Vesle Vidunder. Da de kom fram spurte kongssønnen kongen der om de hadde en vakker datter. «Jeg har ingen datter,» sa kongen. «Hun er borte. Men jeg har en stedatter som du kan få.» «Henne vil jeg ikke ha,» sa kongssønnen.
Da dronningen hørte det, ble hun så sint at hun satte vondt i maten for ham. Men så rullet Vesle Vidunder bort og byttet på maten, datteren spiste maten og dronningen drepte sin egen datter.

Da ble dronningen enda verre og beskylte kongssønnen for dødsfallet. De tok ham og kastet ham i fangehuset. Der satt han, mens Vesle Vidunder rullet fram og tilbake der inne. «Om du vil love å ta moren min, skal jeg hjelpe deg ut igjen», sa han. «Hvordan kan jeg ta henne, når hun er som deg?» spurte kongssønnen. «Ja, hun er som meg og jeg er som henne», sa Vesle Vidunder. Da kongssønnen hørte det ville han ikke ha henne. «Da sitter du her til du dør,» sa Vesle Vidunder. «Det er like greit,» sa kongssønnen. Han var like glad. «Som du vil,» sa Vesle Vidunder. Men hver dag kom han og spurte kongssønnen om ville ha moren hans. Tilslutt tenkte kongssønnen at det var ingen annen råd. «Ja, da får det bli slik at jeg tar moren din,» sa han. Da løste han kongssønnen og så reiste de.

De reiste sammen på hjemveien, men da de kom til kongsgården, rullet Vesle Vidunder ned til stranden, til mor sin. Nå måtte hun kle seg i sine beste klær for nå skulle hun få kongssønnen fortalte han. «Vil du kalle meg sønnen din?», spurte han. Det hadde hun ikke villet før. «Nei, du er en narr», svarte hun, men hun kledte da på seg og til kongsgården dro de. «Hvem er dette?» spurte kongssønnen. «Det er moren min,» sa Vesle Vidunder. «Hvorfor sa du det ikke før?» «Var det ikke bedre du ble glad da du så henne?», svarte Vesle Vidunder.

Ja, så skulle det lages til bryllup både fort og vel. «Nå skal du høre på meg. Nå skal du be kongen og dronningen som satte deg i fangenskap til gjestebud.» sa Vesle Vidunder. Det gjorde de.

På bryllupsdagen kastet stedronningen vondt i maten til brud og brudgom. Men Vesle Vidunder rullet fram og tilbake under bordet og fikk med seg det. Han var så sint at han fløy like i synet på stedronningen og ville klore ut øynene hennes. «Hvorfor gjør du dette min sønn?» sa bruden. I det samme hun kalte ham sønnen sin, ble han til en ridder så fin. Da skal du vite at hun ble glad.

Ridderen fortalte nå hvordan alt var gått til. «Det er et menneske, som sørget for at min mor ble gravid og jeg ble skapt. Hva slags straff fortjener et slikt menneske?» spurte ridderen. «Nå sitter det to konger her og disse to skal bli enige om straffen.» Da sa den vonde dronningen: «Hun skal settes i en spikertønne og kjøres mellom to hester til hun dør.» «Selv har du dommen sagt, selv skal du lide den,» sa ridderen til henne.
Så vant Vesle Vidunder til slutt.

Comments

comments