Vandring i ulike hverdagslige kontekster

0
245

Hvor sitter du nå? På en stubb i skogen med mobilen, på ditt hjemmekontor og du burde egentlig …. Eller kanskje du har sett ut av vinduet, sett den mørke sommeren og tenkt at du blir liggende med Ipaden.

Nå sitter jeg på kontoret og brått er det mennesker her. Den siste uken har det vært Øystein, Lillegerd og jeg som har tuslet stille rundt i gangene. I går tuslet jeg ikke. Jeg gikk fort mellom de ulike stasjonene og så måtte jeg vente lenge i køsystemer. Først oppsøkte jeg politistasjonen for å makulere Daniels pass. Jeg ville ikke gi det fra meg, så jeg måtte plassere meg i kø til skranke 15, stedet for henting av bestilte pass. Der sto jeg i en time og irriterte meg over at ruterbilletten gikk ut. Passet ble levert, makulert og idet den unge kvinnen ga det tilbake til meg, ga hun meg et så medfølende blikk at jeg gikk i strigråt ut av stasjonen. Det regnet ikke, synd.

Deretter bar turen til skatt øst for å hente ut Daniels ligningsattest, en nøkkel til hans formue og gjeld. Der går det langsomt i et uforståelig køsystem. Ved siden av meg på benken satt det en taleaktiv kvinne fra Oslo øst med bred dialekt, en utdøende rase, en prototyp på Oslo øst. Hun brettet ut hele livet, slik føltes det. Selv etter at hun var ferdig med sin tur til skranken, kom hun bort til meg for å fullføre sin fortelling. Jeg fortalte ingenting.

Den siste stasjonen var banken, men sitt eget særegne køsystem. Det finnes ikke lenger mennesker bak en skranke der. Det er som et åpent kontorlandskap. Før du får din kølapp, må du legge fram ditt ærend. Og dermed får du innblikk i andres private pengesaker, paradoksal sterk kontrast til beskyttelse av den som er død. Personvernet hindrer deg i å se hvordan den døde har brukt sine penger. Ja, for når det endelig er din tur, får du ikke vite stort, utover hva som befinner seg på konto.

Dagens førti minutters vandring gikk til Løkka. Der lå himmelen tungt over Oslo.

Comments

comments