Dette er en favoritt fortelling fra Italo Calvinos “Italian Folktales”. Jeg har ved minst to ganger brukt fortellingen til eksamen i fortellerkunst.

Fortellingen går som dette. Det var en gang syv barn, alle var jenter og døtre av en konge og en dronning. Krigen herjet og kongen var fengslet. Dronningen og døtrene måtte klare seg selv og de flyttet inn i noe som mer lignet et skur. Det var tunge tider og om de fikk noe å spise, var det som et mirakel. En dag kom det en frukt selger forbi. Dronningen gikk til han for å kjøpe noen fiken. Mens hun kjøpte, kom det en gammel kone forbi og ba om almisser. «Kjære deg,» sa dronningen. «I skulle gjerne ha hjulpet deg, men jeg kan ikke. Jeg er også fattig.» «Hvordan kan det ha seg at du er fattig?», ville den eldre kvinnen vite. «Du vet det ikke? Jeg er dronningen av Spania, rammet av krig mot min mann.» «Stakkars deg, Men vet du hvorfor alt er så galt? Du har under ditt tak en datter som er født under feil stjerne. Det vil aldri bli bra så lenge hun er med dere.» «Skal jeg sende en av min døtre vekk?» «Det er nok den eneste løsningen!» «Men hvem av dem er henne som er en ulykke?» «Det er hun som sover med armene i kors. I kveld nå dine døtre sover skal du ta et lys og gå og se på dem. Henne du ser sove med armene i kors må sendes bort. Kun på den måten vil uhell i deres liv snu til lykke.»
Da det ble mørkt den kvelden tok dronningen et stearinlys og gikk forbi de syv sengene hvor døtrene sov. De sov alle godt. Noen med hendene foldet, noen med hendene under kinnene eller putene. Hun kom til den siste datteren, hun som var yngst og så at hun sov med armene i kors. «Min stakkars datter, det er deg jeg må sende bort.» Idet hun sa det våknet den yngste datteren og fikk se moren holde et lys og hun så hvordan moren gråt. «Hva er galt, mor?» «En gammel tiggerkone fortalte meg at for at uhell skal snu, må jeg sende vekk den datteren som ligger med armene i kors. Det viser seg å være deg.» «Er det alt du gråter over?», svarte datteren. «Jeg skal kle meg og reise vekk med det samme.» Hun sto opp, kledde på seg og la noen få eiendeler i et tørkle som hun bandt sammen og så reiste hun vekk.

Etter å ha vandret et stykke, kom hun til en øde hei hvor det fantes et eneste hus. Hun gikk dit og fikk høre lyden av en vevstol og så at noen kvinner vevde. «Kom inn», sa en av veverskene. «Hva er ditt navn?» «Ulykke.» «Vil du arbeide for oss?» «Det gjør jeg gjerne.» Hun skulle feie og holde stedet i stand. Da kvelden kom, sa kvinnene til henne: «Ulykke, vi går ut i kveld. Vi låser døren på utsiden, du må låse den på innsiden. Når vi kommer tilbake i morgen vil vi låse opp på utsiden og du må låse opp på innsiden. Du må passe på at ingen stjeler silken, båndene eller stoffet vi har vevd.» Og med det forlot de stedet.

Ved midnatt kunne Ulykke høre sakser klippe. Med et lys i hånden løp hun til vevstolen og fikk se en kvinne som klippet i stykker alt stoffet på veven. Ulykke forsto at det var hennes egen skjebne som hadde fulgt etter henne. Om morgenen da kvinnene kom tilbake låste de opp døren fra utsiden og hun låse opp fra innsiden. Så snart de var kommet inn, fikk de øye på stoffbitene som lå utover gulvet. «Du skamløse jente, er det slik du lønner oss for å ta deg inn til oss. Dra du vekk.» Og med det var hun tvunget til å forlate dem.

Ulykke gikk videre til hun nærmet seg byen. Før hun gikk inn i byen stoppet hun ved en butikk hvor de solgte brød, grønnsaker, vin og andre ting. Her tagg hun om litt mat. Butikkeierens kone ga henne litt brød o et glass vin. Da butikkeieren kom, syntes han synd på henne og ba sin kone om å la henne få sove i butikken den natten på noen sekker. Butikkeieren og hans kone sov i andre etasje og midt på natten hørte de et forferdelig leven nede. De løp ned trappene for å finne ut av hva som skjedde. De så at korker var fjernet fra flasker og det rant vin ut over det hele. De fant jenta liggende på sekkene og stønne som om hun var midt i et mareritt. «Slemme jente. Se hva du har gjort!» Han tok en stokk og slo henne ut av rommet. Ulykke løp gråtende avgårde. Da morgenen kom, traff hun på en kone som vasket klær.
«Hva ser du på?»
«Jeg har gått meg vill.»
«Kan du vaske og stryke?»
«Ja.»
«Så bli her og hjelp meg. Jeg kan vaske og du kan skylle.» Ulykke skylte klærne og hang dem opp til tørk. Da de hadde tørket, reparerte hun de som trengte det og strøk klærne. Disse klærne tilhørte prinsen. Da han fikk se sine klær syntes han de var vakre og sa: «Signora Francisca, et slikt godt arbeid har du aldri tidligere gjort. Jeg skal belønne deg for det.» Han ga henne ti gullmynter. Signora Francisca brukte pengene til å kjøpe klær til Ulykke og hun kjøpte en sekk med mel. Hun bakte to brød, krydret med anis og dekket med sesamfrø. «Ta disse brødene med deg til stranden», sa hun til Ulykke, «der roper du på min skjebne tre ganger. Når min skjebne kommer skal du gi henne et av brødene og en hilsen fra meg. Så skal du spørre om hvor din egen skjebne er og gi henne det andre brødet.»

Ulykke gikk langsomt til havet. «Signora Franciscas skjebne. Signora Franciscas skjebne. Signora Franciscas skjebne.» Signora Franciscas skjebne kom opp. Ulykke ga en hilsen og brødet og spurte: «Signora Franciscas skjebne, kan du fortelle meg hvor jeg finner min egen skjebne?» «Lytt nøye til meg: Følg dette eselsporet et stykke til du kommer til ovn. Ved siden av ovnen sitter det en gammel heks. Nærm deg henne forsiktig og gi henne brødet, hun er din skjebne. Hun vil nekte å ta imot og vil fornærme deg. Men gi henne brødet og gå din vei.»
Ved ovnen så Ulykke den gamle kona som var både fæl å se til, skjeløyd og så illeluktende at Ulykke ble kvalm. «Kjære min skjebne, vil du gjøre meg den ære og ta i mot…», sa hun og viste fram brødet. «Vekk med deg. Forsvinn. Hvem har bedt om et brød?» Og så snudde hun ryggen til jenta. Ulykke la brødet ned og dro hjem.

Dagen etter var det mandag og vaskedag. Signora Francisca la klærne i bløt og vasket dem. Ulykke skylte dem, hang de til tørk og reparerte og strøk klærne. Da det var gjort la Signora Francisca klærne i en kurv og bar dem til slottet. Da kongen fikk øye på klærne, sa han: «Signora Francisca, du har aldri gjort et så godt arbeid før.» For strevet ga han henne ti gylne mynter.

Signora Francisca kjøpte mer mel, bakte to brød og sendte Ulykke avgårde med brødene til skjebnene. Prinsen skulle giftes og det var viktig at klærne så bra ut, derfor fikk Signora Francisca tjue gullmynter neste gang hun kom med klærne. Denne gangen handlet ikke bare Signora Francisca mel, men vakre klær og en hårbørste til Ulykkes skjebne.

Ulykke dro til ovnen. «Kjære min skjebne, her har du et brød.» Skjebnen som stadig var blitt litt vennligere, kom for å ta brødet. Ulykke grep tak i henne og vasket henne med vann og såpe. Så børstet hun hennes hår og kledde henne fra topp til tå i vakre klær. Først vridde og vred skjebnen seg som en slange, men da hun så seg selv, ble hun en helt annen person. «Hør her, Ulykke,» sa hun. «Jeg skal gi deg noe i gjengjeld for din godhet. Dette lille skrinet er min gave til deg.» Så ga hun henne et lite skrin, så lite som en fyrstikkeske.

Ulykke sprang hjem til Signora Francisca og åpnet det lille skrinet. I den lå det en liten bit av et bånd. De ble begge skuffet. «Dette er jo ingenting», sa de og la det lille skrinet ned i en skuff.
Uken etter var det vasking igjen og Signora Francisca gikk til slottet. Der fant hun prinsen sørgmodig. Hun kjente prinsen og våget å spørre han: «Min prins, hva er galt?» «Hva er galt? Her er jeg klar til å gifte meg og nå har vi oppdaget at min forlovedes brudekjole mangler et lite bånd som ikke er å finne i hele kongeriket.» «Jeg er straks tilbake», sa Signora Francisca og løp hjem. I skuffen fant hun det lille skrinet og dro tilbake til prinsen med det. De studerte det lille båndet og så at det var det som manglet på brudens kjole. Prinsen sa: «Du har reddet dagen for meg og jeg vil betale deg i gull. Du skal få båndets vekt betalt i gull». Han fant fram en vekt og la båndet i den ene skålen og gull i den andre. Men uansett hvor mye gull han la i, så det ikke ut til å veie opp. «Signora Francisca», sa han, «vær ærlig. Hvordan er det mulig for det lille båndet å veie så mye? Hvor fikk du tak i det?» Signora Francisca hadde ikke noe annet valg enn å fortelle hele fortellingen og prinsen ønsket å møte Ulykke. Vaskekona kledde henne opp og førte henne til slottet. Ulykke gikk i tronsalen og hilste ærbødig; hun var en monarks datter og kjente til reglene ved et hoff. Prinsen ønsket henne velkommen, ba henne sette seg og spurte: «Hvem er du?» «Jeg er den yngste datteren til kongen av Spania som ble fengslet. Min dårlige skjebne tvang meg ut i verden.» Så fortalte hun om sin reise. Det første prinsen gjorde var å sende bud etter veverskene hvis silke var blitt ødelagt. «Hvor mye kostet skaden dere?» «To hundre gylne mynter.» «Her har dere to hundre gull mynter. La meg fortelle dere at denne stakkars unge kvinnen er datter av en konge og dronning. Nå kan dere dra.» Deretter beordret han eieren av butikken hvor vinen hadde rent ut. «Hvor mye kostet skaden deg?» «Tre hundre gylne mynter» «Her har du dine tre hundre mynter. Men tenk deg godt om neste gang du får besøk. Kom deg vekk.»

Prinsen giftet seg med Ulykke, forlovelsen med den andre ble brutt. Signora Francisca fulgte Ulykke.
Men hva med Ulykkes foreldre? Etter at datteren hadde reist, snudde lykken seg. Dronningens bror og nevø kom med hver sin hær og gjenerobret kongeriket. Dronningen og hennes barn flyttet inn slottet og ble gjenforent med kongen. De glemte ikke Ulykke og undret seg over hva som kunne ha skjedd med henne.

Prinsen sendte bud til Ulykkes mor. Dronningen og hele familien reiste straks av sted for å delta i bryllupet. Ulykke møtte sin mor på grensen og der kunne de ikke la være med omfavne hverandre om og om igjen. Gleden var stor i både det ene og det andre kongeriket.

Comments

comments