Ubetydelig

2
262

Det hender at en følelse av ubetydelighet kommer over meg, aldri så ille at jeg gir fullstendig opp, men at maktesløsheten setter seg i kroppen og alt blir et ork. Det var en slik dag i går. Jeg dro avgårde for å gjøre fortellerforestillingen som var avtalt og den kulturelle ansvarlige hadde glemt det helt. Det var en utløsende faktor.

I mitt lille univers rammet inn av betongvegger, tror jeg at jeg er så mye mer. Men der ute, ned noen trapper og utgangsdøra, er det få som bryr seg døyten om det man driver med. Noe har endret seg fra da jeg begynte som forteller, det var mye lettere å få jobber, det var lettere å få støtte. Det er sikkert mange grunner til endringen. DKS har dekket behovet, det er mange flere fortellere om beinet og man har nok også blitt noe avdanket. Jeg har blitt en av kjerringene som sitter langs veien med nesa i aska og ønsker å bli kalt bestemor. Jeg får mange forespørsler, nesten daglig, men ikke om arbeid, men om råd. Bare for å understreke bestemor følelsen.

Mandag var en fin dag, da var det behov for meg. De demente lo av mine fortellinger og den ene lytteren måtte stadig høre om at jeg var fra Hvaler. Men personalet glemte dem. Det var første gang jeg ble overlatt alene med en gruppe demente, det gjorde meg bekymret. Da jeg var ferdig tuslet de som frittgående høner ut på gangen. En ble sittende igjen, hun som ikke lenger hadde språk. Jeg plapret i vei mens jeg kikket ut i gangen for å se om jeg så noen «voksne». Omsider fikk jeg tak i en som da ringe til kvinnens avdeling. Da pleieren kom, strålte den språkløse kvinnen opp. I sin glemsel var hun sikkert redd for at noen hadde glemt henne. Hun kan jo ikke lenger kreve plass i sitt eget liv. Å være ubetydelig er relativt, det er relativt.

Comments

comments

2 COMMENTS

Comments are closed.