Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Tvilling brødrene – en fortelling fra Vest – Afrika #689

Noen mennesker blir født på en så spesiell måte, sted og til en spesiell tid, at de blir bærere av en spesiell kraft som du nå skal få høre. Det var engang en kvinne som etter en meget lang fødsel, fødte tvillinger, to sønner. De kom begge inn i verden bærende på en verdifull kraft som gjorde at de fikk magiske evner. Moren kalte den ene Luemba og den andre Mavungu. De var nesten fullvoksne da de ble født, så den førstefødte Mavungu ønsket å dra ut i verden med det samme.

Nå var det slik at på samme tid var datteren til Nzambi klar for giftes bort. Tigeren kom og ønsket å gifte seg med henne, men Nzambi sa at han selv måtte snakke med datteren for hun valgte selv den mannen hun vil ha. Så tigeren gikk til jenta og spurte henne om hun ville gifte seg med henne, men hun avslo. Deretter spurte gasellen, grisen og alle skapninger som kunne puste, den ene etter den andre om hun ville bli deres brud. Men alle gikk sorgfulle derfra, fordi hun ville gifte seg med en hun elsket.

Mavungu fikk høre om jenta, og bestemte seg for at hun skulle bli hans kone. Så han kalte på sin magiske kraft og ba om hjelp. Så tok han gress i hånden, og et gress strå forandret han til en hest, et til en kniv, et til et gevær og så videre til han var klar for en lang reise. Han tok farvel med Luemba og dro av sted. Han reiste og han reiste til sulten kom over han. Da spurte han sin kraft om det var meningen at han skulle sulte. Kraften hans skyndte seg å plassere et herrens måltid fremfor han. Mavungu spiste og var mett. ”Ok kraft”, sa Mavungu, ”har du tenkt til å la disse tallerkenene som jeg har spist av stå her til bruk for hvem som helst som skulle komme forbi”. Kraften skyndte seg å fjerne dem med engang.

Mavungu reiste og han reiste til han omsider ble trett, og spurte om kraften kunne skaffe han sted å sove. Kraften sørget for et godt leie og for at han fikk sove fredelig den natten. Etter en lang reise, nådde han omsider Nzambis by. Nzambis datter fikk øye på Mavungu, og ble straks forelsket i han. Hun løp til sin mor og far, og sa: ”Jeg har sett mannen jeg elsker og jeg dør hvis jeg ikke gifter meg med han.”

Mavungu søkte opp Nzambi og fortalte at han var kommet for å gifte seg for å be om datterens hånd. ”Gå og be henne først”, sa Nzambi, ”og hvis hun vil, kan du gifte deg med henne.” Da Mavungu og Nzambis datter så hverandre, løp de mot hverandre og de elsket hverandre fra første øyeblikk. De ble ledet til et vakkert rom, og mens folket i byen danset og sang av glede, sov Mavungu og Nzambis datter der.

Om morgenen la Mavungu merke til at hele rommet var dekket av speil, og at hvert speil var tildekket, slik at glasset ikke syntes. Han spurte Nzambis datter om å avdekke dem, slik at han kunne se seg selv i dem. Hun tok han til et av dem og åpnet det. Mavungu så en levende landsby som lignet hans egen. Hun tok han til et annet speil, og der fikk han se en annen by han kjente til, slik ledet hun han rundt til alle speilene, bortsett fra et, og dette nektet hun han å se inn i. ”Hvorfor vil du ikke la meg se inn i dette speilet?, spurte Mavungu. ”Fordi det er et bilde av den landsbyen som man går inn i og ikke kommer ut av.” ”La meg se det”, insisterte Mavungu. Tilslutt ga Nzambis datter etter, og Mavungu stirret hardt inn i speilbildet av et forferdelig sted. ”Jeg må dra dit!”, sa han. ”Nei, da vil du aldri komme tilbake. Vær så snill ikke dra”, ba Nzambis datter. ”Frykt intet!”, svarte Mavungu. ”Min kraft vil beskytte meg.” Nzambis datter gråt, men kunne ikke rokke ved Mavungus bestemmelse.

Mavungu forlot sin kone, steg opp på sin hest og dro av sted mot byen som ingen forlot. Han reiste og han reiste, helt til han kom nær byen. Der møtte han en gammel kone, han ba henne om fyr til å tenne sin pipe. ”Bind hesten først, og kom hit og hent den.” Mavungu gikk ned fra hesten sin og bandt den godt, så gikk han mot kvinnen etter ild. Men da han kom nær henne, drepte hun han.

Hjemme undret Luemba seg over brorens lange fravær, så bestemte han seg for å søke etter han. Han tok gress, og ved hjelp av sin kraft forvandlet han et strå til en hest, et annet til en kniv, et til gevær og så videre, helt til han var klar for sin reise. Så dro han av sted og kom etter noen dager frem til Nzambis by. Nzambi kom løpende mot han, ropte ”Mavungu” og tok han i sine armer. ”Nei”, sa Luemba, ”Mitt navn er ikke Mavungu. Jeg er hans bror, Luemba.” ”For noe tull”, svarte Nzambi, ”Du er min svigersønn Mavungu. Jeg ser det jo med mine egne øyne”. Straks ble en stor fest arrangert. Nzambis datter danset av glede og ville ikke høre noe om at han ikke var Mavungu. Luemba var i en krise og han viste ikke hva han skulle gjøre, nå som han forsto at Nzambis datter var Mavungus kone. Da natten kom ville hun sove ved hans side, men han henvendte seg til sin kraft, som løftet henne ut av rommet for natten og tilbake når morgenen kom.

Luembas nysgjerrighet steg da han fikk se alle de tildekkete speilene i rommet. Han ba Nzambis datter om å la han se inn i dem. Hun viste dem alle bortsett fra det ene, og hun fortalte at det var det som viste byen ingen forlot. Luemba insiterte på å få se inn i det, og da han fikk se det forferdelige speilbildet, viste han at hans bror var der. Luemba ville dra med engang, så etter å takket dem for deres mottagelse, dro han av sted. Alle gråt høyt, men var trøstet av tanken på at han allerede hadde vært der engang og kommet sikkert tilbake, så det ville nok skje igjen.

Luemba reiset og reiste, til han kom til stedet hvor den gamle kvinnen sto. Han, som broren, ba henne om ild. Hun ba han om å binde fast hesten og komme å hente det selv. Han bant hesten, men løst, så angrep han kvinnen og drepte henne. Han fant sin brors avdøde ben og hans drepte hest, satte dem sammen og berørte dem med sin kraft. Mavungu og hesten våknet igjen til liv. Gjensyngleden var stor. Sammen samlet de bein til alle de avdøde menneskene som lå rundt. De satte sammen beina slik at disse også våknet til liv.

Så dro de alle avsted til Nzambis by. Luemba fortalte om hvordan han ble tatt for å være Mavungu, men hvordan han hadde ivaretatt hans kones ære ved hjelp av kraften. Da de omsider kom frem til Nzambis by, ble det feiret og festet. En fest som det fortelles om fortsatt den dag i dag.

Comments

comments

It's only fair to share...Share on Facebook
Facebook
Share on Google+
Google+
Tweet about this on Twitter
Twitter
Share on LinkedIn
Linkedin

The author

Fortellerkunstner siden 1996 StorytellingArtist since 1996

Legg inn en kommentar