Som du kanskje har fått med deg, holder jeg på med et Podkast prosjekt (støttet av Oslo kommune), hvor de siste episodene er fokusert på fortellingen om Ebba. Det er ingen som forteller om Ebba og jo lengre tid det går, jo mer forsvinner hun ut av familiens kollektive erindring. De fleste av oss skal glemmes med tiden, som er en skaper og ødelegger. Vår hukommelse er bevisstheten om tiden som har forsvunnet. Denne bevisstheten vil også forsvinne.

Inne i oss hersker det en subjektiv krigføring. Dette er følelser som dimensjoneres og vokser i forskjellige retninger. Når vi overvinner denne indre krigføringen fremmes et jeg, eller et selv overlever (Sennet, 2012, s. 11). Jeg tror Ebba hadde en slik krig, men kanskje hun ikke hadde ressursene til å overleve den krigen. Eller kanskje hun opplevde et traume?

I et darwinistisk perspektiv kan minnet sees på som noe trivielt, eller kanskje ikke? (Sennet, 2012, s. 11). Et traume er et sannferdig minne , det er åpne sår som glemmeselen ikke kan lege; sporene etter konflikt, fiasko og katastrofe kan aldri slettes med tid. Der er det ingen trøst i minnene. (Sennet, 2012, s. 11) Men kanskje er det også disse harde og vonde minnene som har fått oss til å overleve, de har styrt våre valg bort fra det som kan oppleves som farefullt. Sannferdig minne om fortiden krever mot, fordi nostalgien ikke har dette motet. (Sennet, 2012, s. 11)

Traumatiske hendelser kan føre til levende og varige minner som dypt påvirker våre liv og et samfunns kollektive bevissthet. Disse dyptliggende minnene kan overføres gjennom generasjoner hvor det er med på å forme familier og kulturer. Men hvor befinner disse minnene seg? Lever hukommelsen utelukkende i hjernen vår, dannet i våre bevisste og ubevisste sinn? (Schulte & Hall, 2018, s. 57)

Når familier eller lokalsamfunn deler minnene sine, nærmer de seg hverandre; de skaper en følelse av solidaritet gjennom å huske sammen, selv om det de husker er traumatisk, som en krig eller en økonomisk katastrofe. (Sennet, 2012, s. 12) Samtidig kan vår evne til å tilbakekalle hendelser være en fare for en etablert kultur, vi kan huske noe som er ufordelaktig for det bildet eller det felles narrativet vi bygger en kultur på. Det er lett å glemme, men å skape en narrativ kontekst til eller tilpasse minnet til en relasjonell sammenheng, fører til at vi husker lettere. (Sennet, 2012, s. 13) Å huske godt krever gjenåpning av det såre på en spesiell måte; å huske godt krever en sosial struktur der mennesker kan adressere andre på tvers av ulike grenser. Dette skaper håp i det kollektivt minnet. (Sennet, 2012, s. 22)

Det viser seg at traumer sannsynligvis påvirker mer enn det kollektive eller individuelle minnet, det kan også påvirke vår utvikling, rent genetisk.

DNA bærer genetiske blåkopier for å lage de nødvendige proteinene i kroppene våre. Dette DNAet har blitt overført gjennom mange generasjoner, formet av evolusjonsprosesser hvor gener ble valgt ut for å sikre vår evne til å overleve og reprodusere. På denne måten fungerer våre DNA-sekvenser som en type biologisk minne som registrerer den siste utviklingen av oss. (Schulte & Hall, 2018, s. 57)

Nye observasjoner, inkludert epidemiologiske og biologiske studier, antyder at det er en annen type biologisk hukommelse som virker gjennom såkalte epigenetiske mekanismer (epi = på toppen av) og som kontrollerer cellegenuttrykk på spesifikke måter. Det er tydelig at epigenetisk kontroll av genuttrykk, i tillegg til DNA-sekvensene, fungerer som en form for biologisk hukommelse. (Schulte & Hall, 2018, s. 58).

Det er noen generasjoner siden andre verdenskrig. Det viser seg at barnebarn til kvinner og menn som opplevde hungersnød under andre verdenskrig, har andre helsemessige problemer enn personer hvis besteforeldre ikke opplevde hungersnød. Disse dataene antyder at et biologisk minne som kan påvirke helsen vår. (Schulte & Hall, 2018, s. 59)

På tvers av mange arter er det dokumentert lignende multi-generasjonseffekter av tidlige livsopplevelser, noe som tydelig viser at biologisk hukommelse er et reelt og arvelig fenomen som forekommer blant mange (om ikke alle) dyr. Det biologiske minnet viser til tidligere erfaringer hos våre foreldrene og besteforeldre. Tidligere hendelser påvirker fysiologien og veksten av cellene våre, og potensielt forhåndsprogrammerer avkom for å takle forholdene som foreldrene opplever. Det er fremdeles i de tidlige stadiene av å forstå de molekylære mekanismene i biologisk hukommelse, men studier om dette emnet akkumuleres raskt. (Schulte & Hall, 2018, s. 60)

Familier blir dermed bundet sammen av et komplekst nett av delte celler gjennom generasjoner. (Schulte & Hall, 2018, s. 61). Våre bestemødres graviditet legger grunnlaget for mønstre som får utslag generasjoner senere. (Schulte & Hall, 2018, s. 63)

Jo mer vi lærer om biologisk hukommelse gjennom studier av epigenetikk, desto mer innser vi hvor dyptgående erfaringer fra vår tid, og til og med foreldrene og besteforeldrene våre (og kanskje enda lenger bakover) kan påvirke livene våre. (Schulte & Hall, 2018, s. 64)

Schulte, P. M., & Hall, J. G. (2018). Echoes across generations. I P. Tortell, M. Turin, & M. Young, Memory. Peter Wall Institute for advanced studies.

Comments

comments