To bøker

0
134

Under mitt opphold i Brixen har jeg lest ferdig to bøker. Det er synd, fordi det var tenkt at jeg skulle kunne klare meg med dette til jeg kom hjem. Jeg skal jo egentlig rett videre til Sverige. Jeg sier egentlig, for her har jeg gjort en aldri så liten tabbe. Uansett, den ene boken var så spennende at jeg ikke klarte å legge den fra meg.

Først leste jeg «Et hummerliv» av Erik Fosnes Hansen. En burlesk komedie som var både gjenkjennbar og fremmedgjort. Boken handler om unge og kloke Sedd som vokser opp hos sine besteforeldre på et hotell de driver. Alt blir fortalt gjennom Sedds øyne og hans unge refleksjoner over alle de hendelsene som møter han. Gjennom hans blikk aner jeg at det ligger noe mørkt under det som skjer. Boken starter med et dødsfall under en middag hvor stedets prominente innbyggere er invitert. Sedd, som har gått på kurs hos Røde kors gjør sitt beste for å redde banksjefen, men han dør. Banksjefens død får konsekvenser for hele hotelldriften som har kunnet overleve på grunn av den gamle banksjefens godvilje.

Etterhvert faller den ene steinen etter den andre i Sedds omgitte verden, ting er ikke slik man trodde og det er det aldri. Det er en morsom roman med en tragisk undertone, den har uvante vendinger og viser at alle familier har noe forunderlig man kan grunne over. Og alle familier har noe å dekke over. Under et selskap går strømmen på hotellet. Som leser forstår du at det skyldes at strømmen ikke er betalt, men bestefaren dekker det over:

«Jeg fulgte doktor Helgesen og hans kone til deres bil. Han stod et øyeblikk og myste mot veien. Rart, sa han, det var rart. Hva da? spurte jeg. Det lyser, sa han og nikket svakt mot de to gatelysene som kommunen hadde bekostet akkurat her, ved avkjørselen til hotellet. Ja, det er rart, istemte jeg. Det betyr vel at strømbruddet er lokalt. Det er nok lokalt, ja, sa doktor Helgesen, satte seg inn i bilden og kjørte avgårde.»

Deretter leste jeg «Kvinnen i vinduet» av A.J. Finn. Egentlig en krimroman, men kanskje ikke med de sjangertrekkene man er vant til når det gjelder krimromaner. I store deler av romanen er man som leser ikke sikker på om det i det hele tatt har vært et mord. For vitnet, kvinnen, romanen fortelles igjennom er en isolert kvinne med store post – traumatiske lidelser, hun er en alkoholisert pillemisbruker som ikke våger seg ut av leiligheten. Hennes primære kontakt med omverden er gjennom et teleobjektiv på kameraet hvor hun studerer naboene og da påstår hun at hun er vitne til et mord. Gjennom romanen blir jeg som leser usikker på om jeg skal ha tillitt til protagonisten og stadig irriterte hun meg, der hun hele tiden hengir seg til Merlot flaska. Men jeg ble dratt inn i handlingen og kunne ikke legge fra meg boken. Her er kapittel 47 fra boken:

«Jeg har unngått kjøkkenet siden i går, har unngått hele første etasje. Men nå står jeg nok en gang ved vinduet og stirrer rett på huset på den andre siden av parken. Jeg heller en stråle vin i et glass.
Jeg vet hva jeg så. Hun blødde. Tryglet.
Dette er ikke på langt nær over.
Jeg drikker.»