Tjuefjerde desember: Den ukjente julegjesten

0
174

Dette er siste fortelling i denne omgang. Nå blir det stille på denne bloggen i noen dager. Riktig god jul til deg!

Om jul var det slik at det var en plikt å invitere folk hjem til seg. Det var en mann som syntes at han selv var for fattig. Ingen ba han og han ba ingen. I hans hjem fantes det ikke noe å bite i eller brenne på. Julegleden hadde reist langt bort fra det hjemmet.

Fattigmannen dro til gudstjeneste, og da gudstjenesten var over og folk hadde dratt til sitt, ble han stående igjen. Ved en nylig åpnet grav lå det en hodeskalle. Fattigmannen kom bort i hodeskallen med foten. Fattigmannen tok hodeskallen opp og sa: «Ingen byr meg og ingen byr deg. Du må gjerne være min gjest i kveld.» Deretter la han hodeskallen ned.
Fattigmannen gikk hjem og tenkte ikke mer på. Utpå kvelden, banket det på døren og inn kom en fremmed. Han ønsket guds fred og gledelig jul, men ville ikke sitte ned. Da fattigmannen spurte hvem den fremmede var, svarte denne: «Det kan være det samme med mitt navn. Jeg er den du inviterte, da du sto på kirkegården. Jeg har nå oppfylt mitt ønske og nå er det din tur til å være min gjest.» Fattigmannen fulgte med, men i det han gikk ut av huset, tok han øksa ut av huggestabben og la den under steinhella framfor huset.
Da de hadde gått en stund, kom de til det evige mørkets hjem. Her åpnet porter og dører seg for de to vandringsmennene. Overalt sto det sotete ovner og i hver ovn lå det en eller to vedkubber som brant. Mannen fra kirkegården tok en tang og rørte ved to kubber som lå og brant i en ovn. Han sa til sin følgesvenn: «Om du ser to fugler fly ut, ta og fang dem.» Fattigmannen så gjorde og deretter gikk de ut på trappa til det mørke hjemmet. Den døde ba fattigmannen om å slippe fri de to fuglene. Fattigmannen slapp fuglene og de fløy bort mens de kvitret. «Vet du hvem det er?» spurte den døde. Nei, det visste ikke fattigmannen. «Det er din mors og fars sjeler som du nå har frelst», sa den døde, «det er min julegave til deg».

De gikk videre og kom til et stort, vakkert slott som skinte og glitret som det fagreste gull. Fra slottet kunne høres vakker musikk, men portene åpnet seg ikke. «Disse portene åpner seg kun for den som ikke lenger tilhører tiden», sa den døde. «Jeg skal følge deg hjem, men du vil alltid lengte hit.» Den døde fulgte fattigmannen et stykke på veien og så tok de farvel.

Da fattigmannen kom hjem, kjente han ikke igjen sitt eget hjem. Alt var endret. Husene sto annerledes og andre mennesker vandret omkring. Der fattigmannens hjem hadde ligget, lå det fortsatt en steinhelle. Han stakk hånden inn under steinhella og tok fram øksa som han engang hadde lagt der. Det var kun hammeren som var igjen av øksa. I det han rørte ved øksa, falt han sammen og ble til støv.

Comments

comments