Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Tag Archives: Sorg

Det ene året

Det er første mars og for ett år siden satt jeg å tenkte på begrepet ”singularity”. Singularity er et matematisk begrep, men også et begrep om en tilstand hvor den kunstige intelligens overgår menneskets intelligens. Det første jeg tenker på er når man spiller mot en maskin og man er nødt til å tape fordi maskinen ”ser” løsninger raskere enn deg.

Jeg vet ikke om du har sett den fantastiske serien ”Black mirror” på Netflix? Hver episode er frittstående og en av episodene handler om døden. Temaet i episoden er at døende kan velge om de vi leve videre etter sin død. De blir da koblet til en stor maskin og lever videre som avatarer i en virtuell verden.

Daniel var veldig opptatt av kunstig intelligens, det var temaet for hans master. Jeg undrer om han hadde valgt å leve videre som en avatar. Jeg ville tro at det da hadde utfordret hans livssyn som ateist. Han mente selv at i hans død ville alt opphøre, det er ingen ånd eller lignende som kan leve videre. Samtidig hadde han en sterk tro på maskinenes mulighet og at de med tid kunne leve et selvstendig liv uten menneskelig innblanding.

Daglig oppsøker jeg den virtuelle verden og jeg har bekjente der som har gått bort, men deres avatarerer eksisterer fortsatt. De ”lever” ikke lenger, men om du søker opp deres navn, er de ikke blitt slettet. Det vil si at det i en overført betydning står en avatar et eller annet sted i en bortgjemt krok og venter på å få liv. Daniels FB og spotify konto eksisterer fortsatt, og kanskje andre kontoer som vi ikke kjenner til. Vi kan velge å slette de og vil det kanskje med tid. I disse kontoene finner du fortsatt deler av Daniels personlighet. På den måten kan du si at maskinene forlenger et liv i en overført betydning.

Her er traileren for den siste sesongen av Black Mirror:

,

D er for Daniel, død og en dagbok – Fortellerforestillingen 23.27

Jeg vil i tiden framover fortelle litt om elementene rundt og i fortellerforestillingen 23.27. Fortellerforestillingen har premiere på fortellerfestivalen i Oslo 23. Mars 2017 og du kan lese mer om det her.

Denne forestillingens ramme er det øyeblikket Daniel dør. For et år siden holdt jeg på med en annen fortellerforestilling som dreide seg om døden. Daniel hadde ennå ikke gått bort, men døden lå der som et truende varsel og jeg fikk et behov for å bearbeide mitt eget forhold til døden. Jeg gjorde en rekke interessante funn gjennom å se på tradisjonelle fortellinger fra ulike kulturer. I det sumeriske diktet om Inanna er døden en hevngjerrig søster som river protagonisten og sin søster i fillebiter. Dette fordi hun selv er rammet av sorg. I den greske mytologien må reise over elven Styx for å komme til det mørke stedet hvor de døde lever, du må over for å glemme dit tidligere liv. Så har du den norrøne mytologien hvor døden kan befinne seg i flere verdener, her gjelder det å dø på den riktige måten. Men det kanskje mest gripende er døden i de norske folkeeventyrene, hvor døden fremstår som en eldre, mild mann, kanskje litt lettlurt og litt glemsom.

Daniel ble født 3. Mai 1986 og døde 11. Mai 2016, to datoer som er brent inn i meg og på en måte kan du si at jeg var velsignet ved å være tilstede ved begge, selv om det er en grusom velsignelse, ikke misforstå meg og måtte du aldri oppleve det. Den første tilstedeværelsen er kanskje ikke nødvendig å nevne. Jeg har da tenkt tanken, er dette et slags Gaia, altså å være ”moder jord”, ikke det at jeg anser meg selv for å være det, men at begrepet kan ha en bunn i dette. Jeg er ikke den første moren som opplever å miste et barn, og vil heller ikke og dessverre, være den siste.

Det er to ting som fortsatt er vanskelig, det er så de siste bildene av han og det er å lese den utydelige skriften hans i dagboken. Gjennom skriften trer han frem og snakker til meg. Daniel sa at hvem som helst kunne få lese hans dagbok, så her er det noen linjer fra den:

Snøen som ikke kommer

Jeg må innrømme at jeg fint kan klare meg uten snø. Sist gang jeg gikk på ski var jeg femten år eller yngre, det var på skoleleir. Jeg hadde fått låne treski av tanta mi, alle de andre hadde glassfiber ski. Den turen lærte jeg meg å banne.

Så hvor Daniel fikk sin hang til å gå på ski fra, vet jeg ikke. Riktig nok gikk han på skiskole og lignende, men det var ikke akkurat helgeturer ut i marka når det bød seg. Det var spesielt en hyttetur han måtte dra på, det var en tradisjon at en gjeng av Daniels venner møttes på en hytte hver vinter. Selv nå han nærmet seg slutten måtte han dra. Hans kjære Alexandra var livredd fordi Daniel hadde hatt anfall og hun var bekymret for at det skulle skje mens de var ute og gikk. Daniel insisterte, selv om legen frarådet det. Det er en trøst å tenke på at det er noen følelser som er sterkere enn det å være syk. Jeg kan godt forstå han, det kan være at det er et forsøk på å normalisere livet selv om det går mot slutten, det er en slags forsikring om livet fortsetter etter at man har gått bort. Det er en trøst for alle parter, selv om det er uhorvelig smertefullt å tenke på.

Noe av det verste ved en sorg, og som jeg sikkert har skrevet om før, er tanken på alt det den døde går glipp av. Han skal ikke lenger delta på de årlige turene. Betydningen av et menneskeliv kan ikke reduseres til enslige minner, det er det meningsbærende savnet som omslutter oss og på den måten blir den vi savner nærværende, nettopp gjennom sitt fravær. Det er som om den døde uansett får det siste ordet.