Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Tag Archives: Sorg

Hvordan overleve?

I går var jeg på kurs, skrivekurs og der traff jeg en jeg ikke hadde sett på rundt 10 år. Ivrig spurte hun om hvordan det gikk med mine gutter og jeg svarte at Isak har det bra og Daniel døde i fjor. Og så kom det spørsmålet som ofte naturlig er der: Hvordan overlevde du det?

Jeg gjorde egentlig ikke det. Isak trenger meg, livet holder på uoppfordret videre. Jeg overlevde ikke, jeg er et skall som holder fast på rutinene. Jeg går tur med hunden og ler på passende steder, jeg fordyper meg i studenters oppgaver og forbereder neste fortelleroppdrag. Jeg handler ut fra fornuftens vilje og later som om alt er OK. Jeg har blitt min egen fortelling, for det kan jeg. Jeg vet hvor jeg kan leve meg inn og holder fast ved hendelser som skjer. Jeg innbiller meg at snart skal han ringe meg og hans grav er bare et navn på en stein.

Det er bare slik at jeg setter livet opp som en fasade, men inne i meg er det en helt annen virkelighet. Drømmene er borte, håpet er på lavbluss og jeg er forundret om morgenen over at jeg fortsatt lever.

Det er kanskje det som er styrken ved å være de vi er, det er kanskje da vi er sunne og det er kanskje det et som er som mirakler alikevel. Vi bærer med så mange stemmer som holder sine monologer gående, utad stråler du mot verdenen mens inne i deg ringer kirkeklokkene for de døde. Og det er kanskje derfor jeg liker å fortelle eller å skrive for da må jeg samle de lydløse innenfor og gi dem en retning ut i verden. Jeg sier det ofte, at den viktigste jobben jeg har som forteller er å gi de stemmeløse en lyd og et virke så de kan høres, både de som kommer fra et drømt og et levd liv.

Det er vel derfor jeg har overlevd.

Daniel – det er en stund siden

Det er en stund siden jeg skrev om Daniel, Daniel som jeg fylte onsdagene opp med her på bloggen. Jeg tror det er forestillingen som trakk fokuset bort, som tok energien. Daniel er aldri glemt. Han hviler i meg som et evig rusk, savnet og tapet har blitt en normaltilstand. I år må jeg fylle ut hans selvangivelse.

Snart nærmer det seg et år for hans farvel i et rom på sykehuset. Det var varmt den dagen, lyset var kraftig. Utenfor var gresset irrgrønt. Den vonde følelsen er dette belegget du får på tunga når du blir kvalm. Jeg satt midt i en veiledning av en masterstudent da mobilen ringte med beskjed om at Daniel nærmet seg slutten. Det var uvirkelig fordi jeg kunne ikke og kan fortsatt ikke tro at det er sant. Skal vi virkelig aldri møtes igjen? Jeg er mor til en sønn mindre.

Så sint jeg var på drosjesjåføren som kjørte i en langsom ro uten tanke på det bankende hjerte jeg hadde i meg. I det jeg gikk ut av drosjen sa jeg: “Min sønn ligger faktisk der inne og dør.” Hva vedgikk det vel sjåføren. Fra meg var det kanskje ment som en slags unnskyldning for mitt manglende engasjement for stemmen på P4. Hvorfor hører ikke drosjesjåfører på NRK? Så lurer jeg på om jeg kanskje kverner på det samme om og om igjen. En nistrist vise om han som gikk bort, en låt som ikke finner en rytme, men som likevel spilles på repeat (jeg hater å måtte bruke engelske ord, men nå kom jeg ikke på noe bedre) et øresus, en plagsom indre stemme.

Det er nå den tunge sorgen kommer for nå har den funnet sin ensomhet. Andres ord og tanker finner ikke sin trøst hos meg for de har mistet sin aktualitet.

Det ene året

Det er første mars og for ett år siden satt jeg å tenkte på begrepet ”singularity”. Singularity er et matematisk begrep, men også et begrep om en tilstand hvor den kunstige intelligens overgår menneskets intelligens. Det første jeg tenker på er når man spiller mot en maskin og man er nødt til å tape fordi maskinen ”ser” løsninger raskere enn deg.

Jeg vet ikke om du har sett den fantastiske serien ”Black mirror” på Netflix? Hver episode er frittstående og en av episodene handler om døden. Temaet i episoden er at døende kan velge om de vi leve videre etter sin død. De blir da koblet til en stor maskin og lever videre som avatarer i en virtuell verden.

Daniel var veldig opptatt av kunstig intelligens, det var temaet for hans master. Jeg undrer om han hadde valgt å leve videre som en avatar. Jeg ville tro at det da hadde utfordret hans livssyn som ateist. Han mente selv at i hans død ville alt opphøre, det er ingen ånd eller lignende som kan leve videre. Samtidig hadde han en sterk tro på maskinenes mulighet og at de med tid kunne leve et selvstendig liv uten menneskelig innblanding.

Daglig oppsøker jeg den virtuelle verden og jeg har bekjente der som har gått bort, men deres avatarerer eksisterer fortsatt. De ”lever” ikke lenger, men om du søker opp deres navn, er de ikke blitt slettet. Det vil si at det i en overført betydning står en avatar et eller annet sted i en bortgjemt krok og venter på å få liv. Daniels FB og spotify konto eksisterer fortsatt, og kanskje andre kontoer som vi ikke kjenner til. Vi kan velge å slette de og vil det kanskje med tid. I disse kontoene finner du fortsatt deler av Daniels personlighet. På den måten kan du si at maskinene forlenger et liv i en overført betydning.

Her er traileren for den siste sesongen av Black Mirror: