Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Syvende runde med bøker ferdig lest

Da er syvende runde med bøker ferdig lest. Romanen ”Et godt menneske” av Nick Hornby er til tider svært underholdende, men den kan også være kjedsommelig repeterende, og det speiler da problematikken den tar opp: livet ble ikke slik vi trodde og jammen kommer vi oss ikke ut av det. Jeg er skuffet over slutten som ikke tilbyr noen løsning, men som ser ut til å bare fortsette der den startet, hvor karakterene fortsetter det livet de har valgt. Hovedkarakteren er en kvinnelig lege, og romanen blir fortalt i jeg – form. Hun er gift med en ufordragelig og delvis arbeidsledig mann og sammen har de to barn. Legen har et kortvarig forhold på si og plotet begynner med at hun forteller dette i håp om at mannen går med på å skilles. Det gjør han ikke. Isteden dumper mannen bort i ”Goodnews” og livet endrer seg totalt. ”Goodnews” innehar nemlig helbredende krefter, noe han ervervet seg etter en LSD rus, og kurer mannen slik at han arbeider for det gode. Ektemannen i samspill med Goodnews blir herskere i godhetstyranniet, hjemmet blir bosted for hjemløse, fester for nabolaget der radarparet prøver å prakke hjemløse på naboer som har plass, barnas dataer blir gitt bort og halve lønna til legen går med til å hjelpe andre. For hvordan kan man argumentere mot det å være god? Jeg – personen og hennes mann diskuterer:

'Det finnes aldri noe motargument mot alt det du gjerne skulle ha gjort. Mange mennesker sulter, gi dem mat hvis du har. Mange unger har ingenting å leke med, gi dem leker hvis du har for mange. Jeg kommer aldri på et eneste motargument. Med det betyr ikke at jeg er enig.'
'Hva annet skulle det bety?'
'Det er ikke sånn verden fungerer.'
'Hvorfor ikke? OK, jeg vet hvorfor. Fordi folk er egoistiske og redde og.... og er blitt hjernevasket til å tro de ikke har noe valg. Men de har det. De har det.'
Og hva skal jeg si nå? At folk har rett til å være egoistiske hvis det er det de ønsker? At de faktisk ikke har noe valg?

Som du kanskje skjønner, endringen hos mannen er et sjokk for legen og hun lengter stadig tilbake til den drittsekken han en gang var.

Boken gir deg absolutt noe å tygge på!

Den andre boken, og jeg vet jeg nevner det stadig om noen bøker, er en ”fortellermust” bok: ”African folktales selected and retold by Roger D. Abrahams”. Hele ”pantheon fairy tale & folklore library” burde være enhver fortellers kanon. Denne boken er altså en del av den samlingen. Og skal du ha en bok med afrikanske tradisjonelle fortellinger, er dette den du bør ha! Jeg skriver tradisjonelle fortellinger, fordi folkeeventyr blir misvisende. Folkeeventyr er gjerne forbundet med tradisjonelle fortellinger fra vesten, slik de blir fremstilt av folklorister fram til postmoderne tid. Fortellingene i denne boken har ikke nødvendigvis den strukturen vi kjenner til med folkeeventyr. Uansett, så er det her ikke snakk om myter, så det er fortellinger primært fortalt av ”folkefortelleren” og ikke f.eks. grioten, som er den vest-afrikanske skalden. Boken har kategorisert fortellingene inn i temaer som ”tales of wonder”, ”stories to Discuss”, ”tales of trickster” og lignende. Den delen jeg setter mest pris på er dilemmafortellingene som vi ikke finner den norske kulturarven. Dette er fortellinger som egner seg i mange sammenhenger. Her er en fortelling jeg har lagt ut tidligere:

En fortelling: Øynene i brønnen (Abrahams 1983:133)
(Vest – Afrika)

Første gang jeg hørte denne fortelling ble den fortalt av den britisk karibiske fortelleren Jan Blake

Det var engang en mann som skulle ut på handelsreise. På reisen tok han med seg sin kone, sin søster og sin mor. Kvinnene pakket sammen varene, satte de på hodet og bandt det på ryggen, og så la de i vei. Dette var en varm dag, solen stekte, de var ikke gått lenge før mannen tok til å bli varm og han svettet. Da de kom til et tre som kastet en skygge, satte de seg i skyggen for å svale og hvile seg. Mens de satt der, ble mannen tørst. Han ba sin kone om å gå for å finne noe å drikke til han. Hun pakket av seg varene og la i vei. Hun gikk til hun så en brønn stå ute på en slette.

Hun gikk bort til brønnen. Hva gjør man når man kommer til en brønn, man må se ned i brønnen. Det gjorde også hun. Hun så ned i brønnen og ”poff” så datt det ene øyet hennes ned i brønnen. Hun tok seg til ansiktet og tenkte: ”Å nei, hva gjør jeg nå? Jeg kan ikke gå tilbake til mannen min enøyd som jeg er.» Hun satte seg ned ved brønnen og ventet.

Opp under treet satt mannen og ventet. I sju lange og sju brede. «Hva har skjedd?”, tenkte han og sa: ”Du får gå ut du, søster og hente vann til meg.” Søsteren reiste seg opp. Hun pakket av seg varene og la i vei. Hun var ikke gått langt før hun så brorens kone sitte ved brønnen. «Hva slags kone er du for min bror, som sitter her og ikke kan hente vann». «Jammen», sa svigersøsteren. «Ikke noe jammen!». Søsteren gikk bort til brønnen. Hva gjorde hun? Hun så ned i brønnen og” poff” der datt øyet hennes ned i brønnen. Hun tok seg til ansiktet og sa: ” Å jeg skjønner hva du mener». Hun satte seg ned ved siden av den andre kvinnen.

Opp under treet satt mannen og ventet, lenge og vel. «Hva har skjedd?” sa han ”Du får gå du mor og hente vann til meg.” Moren reiste seg opp. Hun pakket av seg varene og la i vei. Hun kom til brønnen og fikk se kvinnene sitte der. «Hva slags kone er du for min sønn og hva slags søster er du for din bror, som sitter her og ikke kan hente vann. Jeg får gjøre det selv».
«Jammen», sa de. «Ikke noe jammen!». Hun gikk bort til brønnen. Hva gjorde hun? Hun så ned i brønnen og ”poff” der datt øyet hennes ned i brønnen. Hun tok seg til ansiktet og sa: ”Å jeg skjønner hva dere mener». Så hun satte seg ned ved siden av de andre kvinnene.

Opp under treet satt mannen og ventet. «Hva er dette for noe? Jeg får gå og hente vann selv». Han reiste seg opp og gikk til brønnen. «Hva slags kone er du for min meg, som sitter her og ikke kan hente vann, hva slags søster er du for meg og hva slags mor er du.» «Jammen», sa de og prøvde å gi tegn til at han ikke måtte se i brønnen. ”Ikke et knyst fra dere.” ”Jammen” ”Hysj!”

Han gikk bort til brønnen. Hva gjorde han. Han så ned i brønnen og ”poff” der datt øyet hans ned i brønnen. Han tok seg til ansiktet og satte seg ned ved siden av kvinnene. Der satt de lenge og vel.

Det kom en fremmed gående. Han fikk se de fire som satt der ved brønnen. Han stoppet og sa: «Har dere sett i brønnen nå? I brønnen bor det en djenni, en ond ånd. Denne suger ut øynene av mennesker, som den lager en suppe av og slurper i seg. Men mot et øye i betaling, så skal jeg gå ned i brønnen og hente opp øynene deres.”

Ja, det var de villige til. Den fremmede gikk bort til brønnen, han så ikke ned i brønnen. Han snudde ryggen til og klatret ned. Der fant han frem de fire øynene. Så klatret han opp igjen. «Et øye tar jeg i betaling. Et øye gir jeg til mannen og et øye gir jeg til kona. Det siste øye gir jeg til mannen, så får han bestemme om det er hans mor eller søster som skal ha det». Så gikk den fremmede sin vei med det ene øyet. Mannen sto igjen med det siste øyet.

Moren så på sønnen og sa: ”Kjære sønn har jeg ikke født deg, fikk du ikke bryst av meg og oppdro jeg deg ikke. Hvordan vil min alderdom bli med bare et øye? Gi meg øyet?” Søsteren så på broren og sa: «Kjære bror, har ikke jeg lekt med deg da vi var små. Og hvilken mann er det som vil gifte seg med en enøyd kvinne. Gi meg øyet».

Hva skal nå skje? Skal mannen gi øyet til moren eller søsteren? Dette er en dilemma fortelling. Den har ingen slutt og du må bestemme slutten på historien.

Den siste boken var en overraskelse; jeg har kjøpt og latt den stå i bokhylla i flere år, uten å se noe mer på den. Jeg regner med at jeg kjøpte den på et mamutsalg en gang. Boken er av Helge Nordahl og heter ”Retorikk”. Boken tar ikke for seg hele feltet innenfor retorikk, men de språklige figurene, som metaforen for eksempel. Her finnes det altså begreper på språklige ”ting” jeg ikke kjente til som for eksempel anafor, da er et element gjentatt i begynnelsen av et utsagn to ganger etter hverandre: ofte lo hun og ofte gråt hun. Ofte er da en anafor. Nå er det si at forfatteren kommer med noen unødvendige kompliserte forklaringer inneimellom, som forverrer forståelsen av et uttrykk: ”Rent generelt kan imidlertid epizeuxis-figuren defineres som en forsterkende, om man vil, superlativiserende konstruksjon, som fremhever, understreker og setter i relieff det ledd som står i epizeuxis.” Jeg blir ikke særlig klokere. Boken et altså et lite studie i verktøy man kan bruke for å fremheve og forskjønne utsagn.

De neste bøkene jeg er i gang med er:
Tove Jansson – Sommerboken og
Egil saga. Begge to er lette å ta med seg på tur.

I tillegg må jeg lese en del fagartikler i forbindelse med egen skriving.

Comments

comments

It's only fair to share...Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

The author

Fortellerkunstner siden 1996 StorytellingArtist since 1996