Svartedauen

0
325

Mytiske sagn fra Telemarken efterladte optegnelser av M.B. Landstad

Det var en gutt som het Aki og som snart skulle gifte seg. Han gikk opp i heien for hente hjem sin fars to hester som gikk på sommerbeite. Han gikk fram og tilbake og lette og lette, men hestene kunne han ikke finne. Mens han gikk slik syntes han at han hørte flere stemmer som snakket, han hørte toner og vakker sang. Han lyttet en stund og så fulgte han lyden og brått sto han ved en kirke.

Det var mange folk der inne og de både sang og talte. Han gikk inn i kirken, det så ut som en vanlig kirke bortsett fra at det manglet et alter. Da han hadde sett på det en stund, gikk han ut og det kom en ung mann etter han og sa: ”Du leter vel etter hestene dine? Følg meg hjem til far, han passer på dem.” Han fulgte etter og hvordan det enn nå gikk var de plutselig på den andre siden av fjellet. Der satt det en meget gammel mann med skinnende hvitt skjegg som rakk langt ned på brystet. Han holdt en stav i hånden som det så ut som han støttet seg på. Øverst på staven var det utsprunget løv; men staven så tørr og gammel ut. Aki var forundret over alt dette og spurte den gamle hvordan det kunne ha seg at det var grønt løv på ormstukket tre. Den gamle sa: ”Jeg gikk engang i min ungdom og hugg myrtorv som faren min skulle brenne jern av, så kom det en mann som hadde et langt hvit plagg omkring seg. Han ga meg denne staven og sa at jeg skulle gå omkring alle bygdene og peke med staven på hus og sette ”store døden” på dem. De hus jeg skulle gå forbi der ville staven bli grønn, ellers ble den svart og svart var den på de fleste steder. Det er lenge siden nå og det har blitt folketykt i mannheimen. Jeg har hatt mange koner, men ingen barn før jeg fikk denne vesle jenta som går ute hele dagen og samler blomster. Hun er så glad i blomster at han ikke kan se seg mett på dem. Nå er det en blomst som de kaller Mireblom, den syns hun er så vakker og hun vil så gjerne vite hvorfor den heter det. Men det er ingen her som kan si henne det. Da hun ble født, ble staven grønn i toppen og har vært slik siden. Nå har jeg fått bud om at jeg skal gå omkring, men jeg er ikke så sprek som jeg engang var.” Så tidde den gamle skjeggete mannen og Aki torde ikke spørre om mer. Gamlingen sa: ”nå må du gå og snakke med datteren min, hun vil gjerne høre litt om Marias sønn, hun mener det er han som har skapt alle disse vakre blomstene som vokser på jorda; vet du noe om det så fortell henne det.”

Aki gikk til datteren og hennes bror fulgte han dit. Det var en forskrekkelig vakker pike og hun gikk med en stor dusk blomster i hånden. Aki snakket lenge med henne og han sa om hun fulgte han hjem skulle han sende henne til en mann som visste langt mer å fortelle om Marias sønn enn han kunne. Da sa den gamle. ”Det går ikke; jeg vil ikke at du skal ta min datter for jeg vet at de skal ha bryllup om et par dager, og jeg vil beholde min datter selv. Den andre dagen du feirer dit bryllup skal jeg besøke deg og når dere sitter ved bordet og den tredje retten er satt må du møte meg i kjelleren. Nå kan du ta dine hester.”

Aki fikk mat og drikke, så tok han avskjed og reiste. Deretter holdt han bryllup. Den andre gjestebuddagen da de satt ved bordet og den tredje retten var satt, gjorde brudgommen sitt ærend i kjelleren. Der satt den gamle tussen med sitt hvite skjegg og sin stav, hilste og sa han ville drikke brudeskålen. Brudgommen skjenket han en bolle av det beste øl. Tussen drakk og tømte bollen, men så tok han fram en stor skål fylt med sølvpenger, ga brudgommen og sa: ”Det skal du ha i brudeskjenk.” Aki ville ha med seg den gamle tussen opp i stuen, men det ville han på ingen måte. De skiltes og Aki gikk og gjemte sine sølvpenger. Men da han var kommet opp fra kjelleren husket han at han ikke så noe grønt på staven og da ble han sørgmodig.

Kort etter bryllupet døde hans kone, men aldri mer så han den gamle eller hans datter.

Comments

comments