Svanen

0
308

I et tidligere innlegg, fortalte jeg at jeg hørte den samme fortellingen to ganger i Skottland. Fortellingen gjorde inntrykk på meg. «Opprinnelig» kommer fortellingen fra Duncan Williamson og dette er slik jeg husker fortellingen.

Det var en gang en fattig mann. Han var pukkelrygget og levde alene i skogen. Hver dag samlet han tørre kvister og bandt dem sammen. Deretter dro han til nærmeste by og solgte det. I tillegg til pukkelen på ryggen, var han også halt og stum og de i byen syntes han var merkelig og noen fryktet han. Men de kjøpte kvister de kunne bruke til å tenne ilden med. Likevel var ikke den pukkelryggede mannen ensom. Hver gang han hadde solgt veden, fikk han nok penger til litt brød og ost. Dette tok han med tilbake til skogen. Han satte seg på en stubbe under et furutre, fant fram osten og brødet. Da kom hans venner fram, en rev og en hare og ikke bare det, men bjørn og hjort, ja alle slags fugler og dyr samlet seg rundt han. Selv en edderkopp spant seg ned og satte seg på hans skulder. Han delte brødet og osten likt mellom sine venner. Men han sparte noen smuler. Der han satt, kunne han se rett ut på en vakker innsjø med en øy i midten. Han reiste seg opp og gikk til innsjøen. Han strakte fram hånden med de siste smulene. Der ute svømte en vakker svane. Men hver gang han strakte hånden fram, snudde svanen ryggen til og svømte vekk. Dette skar i den gamles hjerte, som slapp smulene ned i vannet.

Dette fortsatte hver dag og hver dag snudde svanen ryggen til den eldre mannen. En dag kom ikke den gamle til det faste møtestedet i skogen. Dyrene samlet seg og lurte på hva som hadde skjedd. De dro avgårde til det stedet der den gamle bodde. En fugl fløy opp og kikket igjennom et hull og fikk se den gamle mannen ligge på sin seng. Han var syk. Dette fortalte den til de andre dyrene som ikke visste hva de skulle gjøre.

Et av dyrene kom på at de skulle oppsøke skogens klokeste. I samlet flokk gikk til et tre og ropte: «Ugle, ugle.» Ugla kom gretten ut og svarte: «Hvorfor vekker dere meg. Jeg har vært på jakt i hele natt og trenger søvnen min!» Dyrene forklarte saken om deres gode venn. «Det er kjærlighet,» sa ugla, «han dør av kjærlighetssorg!»

Dyrene diskuterte saken seg i mellom. De alle kjente stien til innsjøen som mannen hadde tråkket opp gjennom årene. Dyrene fulgte denne og stilte seg ved kanten av innsjøen. Der fikk de øye på svanen. De ropte til svanen: «Den gamle er syk. Han ligger for døden. Du må redde han.» Svanen svømte mot bredden og gikk i land. Og med de andre dyrene etter seg, vugget og vagget den bortover stien mot det lille huset til den gamle. Med nebbet åpnet den døren og gikk inn til den syke. Den la sitt hode på den gamle mannens bryst og den syke mannen strøk den over hodet.

Svanen slo ut med de lange vingene og grep en fjær fra vingene som den satte i den gamles bryst. Straks spredte fjærene seg. Den gamle mannen satte seg opp og pukkelen på ryggen var ingen pukkel, men to sammenfoldede vinger.

Utenfor sto dyrene og ventet spent. Døren gikk og ut kom ikke en, men to svaner. De vugget på stien ned mot innsjøen og begge to svømte der. For alt jeg vet svømmer de der den dag i dag.
Folket i landsbyen savnet sine tørre pinner, det måtte de selv skaffe nå.

Comments

comments