Sundiata

0
190

På lørdag var jeg og min yngste sønn og hørte Sundiata fremført av Jan Blake og Sereba brødrene. Det er ikke første gang jeg har hørt dem fortelle dette afrikanske eposet, men forestillingen var mye mer på plass nå enn sist gang jeg hørte den. Det er heller ikke mitt første møte med det afrikanske eposet. Rundt 1999 var jeg så heldig å få arbeide med nå avdøde Aliou Cissokho, en griot fra Vest Afrika. Forestillingen ble aldri min av flere grunner, vi fremførte eposet en gang. For det første var jeg ikke moden nok den gangen, fortellerfaget var fortsatt nytt for meg og jeg hadde ikke de riktige verktøy til å takle et såpass voldsomt materiale. Eposet ble fortalt til meg av grioten og under forestillingen sang han fortellingen mens han spilte på sin kora og jeg oversatte deler av fortellingen. Så min rolle var å overføre fortellingen til en norsk publikum. Eposet handler om Sundiata, en konge i Mali, hans foreldre, hvordan han reiser seg og tilsist blir konge. En annen grunn til at fortellingen aldri ble min, er at eposet framføres primært av menn. Her har Jan Blake og Co gjort et godt grep med å fokusere på kvinnene i fortellingen.

For meg er høydepunktet i fortellingen og forestillingen når det forkrøplede barnet Sundiata klarer å reise seg og hente et helt baobab tre til sin mor, og jeg skulle ønsket forestillingen stoppet der. Samtidig ser jeg viktigheten av at de tar med morens død, slik at forestillingen avrundes der den begynner og med oppreisning til moren som ble mobbet og trakassert som barn.

Fordi dette er et epos er det rytmiske og musikalske helt essensielt og et sterkt element i forestillingen som løfter det til å bli en felleskapsopplevelse.

Comments

comments