Stjerneslottet

0
83

Dette norske folkeeventyret har en rekke kilder og varianter og jeg har satt de sammen litt her og der.

Det var engang en dronning som var ut og seilte med et skip. Best som det var ble det stille havet til bratt sjø og alle om bord i skipet trodde at nå var deres siste time kommet. Nå kunne det ikke bli verre, men det ble det. En stor havmann, et havtroll, hugg tak i skipet. Havtrollet lovet at det skulle føre skipet trygt i havn om dronningen lovet å gi han det hun bar under kjolen. Dronningen skjønte ikke bedre enn at det måtte hun. Havtrollet ville ha barnet hun bar på når det var 12 år gammelt, men hun måtte vokte det vel så det aldri ble døpt eller lærte å lese. Sørgmodig lovet dronningen dette. Skipet ble ført i land, men dronningens sorg ble ikke mindre da hun fortalte kongen hva som hadde skjedd.

Da tiden var inne fødte dronningen en vakker sønn. Hun ville ikke vite av han og de satte han bort til en fattig familie som hadde rikelig med barn. Der vokste han opp, men han ble behandlet som en bytting. Ettersom han ble eldre ønsket han å lære å lese som andre barn, men det mente de han var for dum til. I stedet ble han satt til å gjete kongens kyr. Dyrene måtte han gjete uansett vær, enda han ba om å få slippe når været var dårlig. Det fikk han ikke. Han laget seg en enkel hytte i utmarka hvor han fikk varmet seg. De andre gjeterne som var eldre enn gutten syntes synd på han og lærte han å lese. Da de ble konfirmanter døpte de han og ga han en bok som han alltid bar med seg.
Da gutten var 12 år, kom kongen og lurte på om gutten ikke ville like å seile i en båt. Gutten hadde aldri vært så lykkelig. Kongen kom til han og dessuten hadde han aldri sett en båt og enda mindre sittet i en. Gutten fulgte kongen og der nede ved stranda så han en båt. Båten hadde ikke seil eller årer. Gutten hoppet i båten og kongen skjøv båten ut på havet, snudde og så seg ikke tilbake, enda gutten ropte og ba han komme og redde han. Båten for fort ut på havet. Gutten tørket tårene, fant fram boken som han alltid bar med seg og tok til å lese. Det begynte å brenne i båten, men gutten fortsatte å lese. Store skip kom seilende og sjømenn ropte at han måtte komme seg unna ellers ville de seilte over han. Gutten enset det ikke, det eneste han gjorde var å lese. Det ble så kaldt at gutten trodde han skulle fryse i hjel, likevel så han ikke opp, men fortsatte å lese. Opp av havet steg da et fælt troll med flammende ildsluer ut av nesa og et voldsomt stort gap. Trollet slukte både han og båten. Da sovnet gutten.
Og da gutten sovnet var han bare en gutt, da han våknet var han en ung mann. Og båten lå på en fin gresskant på en fin strand. Gutten gikk ut av båten, han lot boken ligge igjen og der ligger den visst ennå.

Den unge mannen gikk på en stor og bred landevei. Han ble helt forundret da han verken så eller hørte et eneste levende vesen. Da han kom lenger ble han forskrekket da han hørte en ung kvinnes stemme: ”Trå ikke på hodet mitt.” Han så ned på føttene sine og ble var hodet på en jomfru. Resten av kroppen var under jorde. Kan jeg hjelpe deg, sa gutten. Nei, du er for ung for det skal mye til for å frelse meg, sa jomfruen. Jeg har prøvd noe før jeg, sa gutten, jeg har fridd meg fra et havtroll og så prøver jeg enten det er med havtroll eller riser. Du er stor i ord og jeg vil prøve deg i handling, tenkte prinsessen. Jeg er nedmannet i jorda av tre fryktelige riser som har slått ihjel kongen, faren min og har forhekset hele landet. En halv mil herfra ligger slottet hvor jeg ble født. Det skinner som gull og heter det forgylte stjerneslott. Om dagen er risene i sitt eget bergslott, men om nettene er de på stjerneslottet og passer på om det kommer folk. Tør du å være i stjerneslottet tre torsdagskvelder på rad og tåle den straffen de pålegger deg, da er jeg fri. Du skal da bli konge her og om du ønsker skal jeg bli din brud.

Gutten gikk til stjerneslottet og så seg om i alle rom, i kjelleren og i tårnet. I et av rommene sto det en stor seng og da gutten om kvelden hørte risene komme, krøp han under senga. Så kom risene utpå kvelden på slottet og de ble det leik og moro, men de luktet kristenmannsblod og trampet og brølte så slottet nesten falt sammen. Bord og benker og klær kastet de ut på gulvet. Gutten lå stille som mus. Den minste risen som bare hadde tre hoder la seg ned på gulvet og kikket inn under senga. Nå hadde de funnet gutten og så tok de sine pisker og slo slag i slag på gutten. Men han lå som han var død, risene tok og kastet han ut i gården og sa: I morgen skal vi steke deg til kvelds. Han hørte de slipe sine kniver før de dro sin vei i lysningen.

Gutten til prinsessen som sa til han: Lever du ennå? Ha ha, sa gutten, jeg fikk bare noen dasker, så kastet de meg ut i gården og sa de ville steke meg i morgen. Nå sto prinsessen til skuldrene i jord. Mot kvelden gikk gutten tilbake til slottet og nå krøp han inn i en stor ovn. I mørkningen kom risene og pratet om hvor godt steken skulle smake. Men da de så i gården, var gutten borte. Da ble det rabalder og ståk, de luktet etter kristenmanns blod og lette og lette. Den minste risen så da inn i ovnen og så fant de gutten.

De tok sine pisker og så var det slag på slag på gutten. Men han lå så stille som han var død og risene kastet han i gården og sa de ville steke han i morgen kveld. Så gikk de til bergslottet og gutten gikk til prinsessen. Hun sto å til bens i jorda. De kommer igjen, sa prinsessen. Det har gått godt denne tiden, sa gutten. Nå kommer det an på om du klarer den siste natta, sa prinsessen. Ikveld må du ikke gjemme deg, men stå bakenfor døra, for ellers blir de altfor sinte. Om kvelden skulle gutten gå igjen. Prinsessen ga han en flaske med dråper og når risene la han i steikpanna skulle han slå dråpene over seg så det ikke kunne noe vondt skje han og risene ville rømme av den vonde lukta.
I skumringen kom risene og da de ikke så gutten i gården, ble de så sinte at de trampet så jorda skalv som et blad. De gikk e da opp på slottet og da de åpnet den store døra, fant de gutten og kastet han i stekepanna og skulle steke han. Gutten slo dråpene over seg og da ble det en skrekkelig lukt. Kristenmann lukt kristenmann lukt, død og pine, hit kommer vi aldri mer, sa risene og forsvant gjorde de med det samme. Gutten sprang ut av panna og ga seg på vei til prinsessen. Hun kom han imøte og takket han for frelsen og friheten. De gikk nå til slottet og der var de både glade og fornøyde. Slik var det er par dager. Da sa prinsessen: Vi har ett år før landet er fri av forhekselsen og så blir alt som det var. Om du ønsker å se hjemmet ditt, så må du gjøre det nå. Du skal få denne ringen som har den egenskapen at når du snur på ringen så kan du ønske deg dit du vil. Da er du der i samme stund. Men du må aldri ønske meg til deg, for da er vi begge i knipe. Ei heller må du nevne mitt navn. Så ga hun han en gylden rustning og en kullsvart hest med gullsal og gullsko og gullbissel. Gutten tenkte at han ikke hadde noe hjem, men det skulle være stas om de der hjemme nå så hva det var blitt av han. Gutten ønsket seg hjem.

Stor var overraskelsen da han sto i kongens sal på sin sorte hest, stor for både gutten, kongen og dronningen. Men så ble gleden stor da alle forsto at forbannelsen som hadde ligget over dem var brutt. Det ble feiret og festet og alle gledet seg.

Det var ikke godt mange dager da kongen kom i tanker på at den hjemvendte kongssønnen burde giftes. Det ville ikke han. Jeg skal skaffe deg den aller vakreste til kone, sa kongen. Hun har jeg allerede, svarte kongssønnen. Ingen er så vakker som henne. Dette ville kongen se og gutten ønsket henne til seg. Alle som så henne ble forundret over hvor vakker hun var. Gutten så at hun bar på en stor sorg, for hun var så blek. Men hun fortalte ikke at nå måtte hun enten gifte seg med en rise eller bli ned i jorda for alltid. Neste morgen da han våknet, lå han i sine filler og ringen var borte. Han ble ille til mote. Han tok til fjells uten å si et eneste ord til noen, ikke engang farvel til dronningen og kongen. Så kom han ut på en vill hei og ble da var tre menn som sloss og det så ut som den ene ville drepe den andre. Han skjøt hjertet ilivet og tok mot til seg, våget seg ned til dem og spurte hvorfor de var uvenner. Å, sa mennene, vi har tre ting vi arvet av våre bestefar. Vi ikke kan bli enige om å dele, en hatt, et sverd og et par støvler. Med hatten på hodet blir en usynlig, når en vender sverdeggen dør alt en peker på, med støvlene kan en stige så langt enn vil. Gutten skulle avgjøre hvem som hadde rett til hva, men da ville han først prøve det ut. Han fikk lov til å prøve disse tingene. Men så vendte han eggen mot mennene og alle døde. Jeg kan få bruk for alt, tenkte gutten, tok på den nye støvlene og steg avgårde, så ikke annet springende eller flyvende kunne nå han.

Han kom til et lite hus. Han gikk inn og der satt det en gammel kjerring med ovnen og spant på en håndtein. Nesen hennes var en alen lang og den brukte hun som en ildtang. Med nesa si slo kjerringa til gutten så han falt om, men gutten brukte sverdet på henne og hun falt over ende. Så snudde gutten sverdet igjen og kjerringa reiste seg, ba om forlatelse og spurte hva gutten ville. Jeg leter etter stjerneslottet og du må si hvor det ligger. Jeg venter månen her i dag, han hviler litt hver dag hos meg. I det samme kom månen. Kjerringa spurte månen hvor stjerneslottet var. Månen svarte: Der skinner jeg ikke, for det trengs ikke. Kjerringa sa til gutten. Jeg har en søster som bor hundre mil her ifra, der sola holder til litt om natten. Men det vil ta tid før du kommer dit. Bare jeg kjente veien, sa gutten. Du skal få en følgesvenn, sa kjerringa, og ga han et stort garnnøste. Når du kommer ut slipper du nøstet og sier: Reis til Aslu. Gutten så gjorde. Nøstet rullet avsted over stokk og stein og gutten etter på sine støvler. Etter noen minutter kom han til fjæra hvor det lå en liten stue. Utenfor hinket en kjerring med nesen til stav. I sinn og skinn var hun som den første søsteren, men da han hilste fra søsteren hennes, var hun tålelig og spurte etter ærendet hans. Jeg leter etter stjerneslottet, sa gutten. Jeg har aldri hørt tale om det slottet, sa kjerringa, men i natt kommer sola og hviler seg en stund. Kanskje hun vet det? Sola sa det samme som månen. Jeg skinner ikke der, for slottet skinner selv. Kjerringa sa: Jeg har enda en søster hundre mil herfra, der nordavinden holder til, kanskje hun vet det. Om jeg bare kjente veien, sa gutten, så skulle jeg snart være der. Det skal jeg nok hjelpe deg med, gå til stranda og ta båten min, sett deg midt i båten og si: Gå til Randa.

Gutten så gjorde. Båten gjorde en fart så tårene trillet ut av øynene på gutten og straks var de framme. De var ved en mosegrodd hytte på fjellet, der hang kjerringa opp klesvask på nesa. Gutten gikk ut av båten ut og snart lå han atter på sin plass. Så gikk gutten til den tredje kjerringa. God dag, sa gutten, jeg skal hilse det fra din søstre og med båten til din søster kom jeg hit. Jeg leter etter stjerneslottet. Det har jeg aldri hørt snakk om, sa kjerringa, men nordaavinden er nå ventet. Det var helt stille til nordavinden kom. Kjenner du til stjerneslottet, sa kjerringa. Ja, i morgen skal jeg dit og tørke klærne, for det skal være bryllup mellom en rise og en prinsesse, sa nordavinden. Her er en gutt som vil ha selskap, sa kjerringa. Det kan ha få, sa nordavinden, bare han kan følge.

Det mente gutten at han skulle og så begynte reisen. Vinden suste fram og gutten steg avgårde med sine støvler. Da vinden så at gutten kunne følge gjorde han større fart og rett som det var, var de i nærheten av stjerneslottet. Vinden kastet noen blås på klærne så de tørket, for det var så stille og pent. Gutten inn i byen og fikk seg losji og så fikk han høre at bryllupet allerede var i gang. Jeg vil gå og kikke, sa gutten, men alle sa at han ikke skulle gå for risen kunne drepe han. Men han ville avsted. Han tok støvlene på føttene, sverdet i hånda og hatten på hodet og så kom han på slottet. Der fikk han se at det var selveste havmannen med ildgufs ut av neseborene som skulle gifte seg med hans kone. Havtroll og draug var gjester. I døra sto han en stund og så sin prinsesse være sørgmodige. Ingen så gutten for han hadde hatten på hodet. Så vendte han eggen mot trollene og hodene av. Småtrollene fikk nok å gjøre med å dra ut trollene og gravlegge dem. Det kom aldri mer troll på stjerneslottet.

Nå tok gutten hatten av seg og ble synlig og prinsessen ble usigelig glad da hun så gutten igjen. Det ble bryllup for alvor og hele landet var med på bryllupet. Gutten ble konge. Han hadde også fortjent det, da han hadde frelst prinsessen og hele landet. Der lever han i flor og herlighet og er han ikke død så regjerer han ennå.