Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Sorgen er en språklig utfordring

Daniels død har gitt meg en språklig utfordring, noe Wordsworth klarer å fremstille i diktet ”We are seven”. I diktet møter dikteren et barn som insisterer på at de er syv søsken til tross for at flere av dem ligger på gravlunden. Du kan lese det her. For når du snakker om dine barn, hvilken modus skal du snakke om dem i, når den ene har gått bort. Skal de befinne seg i presens eller preteritum. Den ene som har gått bort er jo fortsatt ditt barn, men det tar alltid for lang tid å ha et språklig forbehold hver gang. Og ikke vil jeg jo ekskludere den døde, det oppleves som et totalt svik. Har jeg fortsatt to sønner? Det har jeg i prinsippet ikke, men jeg kan ikke slippe tanken på at jeg faktisk har det. Om noen spør om jeg har barn, hva svarer jeg? Har jeg et barn, eller har jeg to og den ene gikk bort. Det er kanskje kontekstuelt, avhengig av hvilken situasjon jeg befinner meg i. Og kanskje tiden også språklig vil plassere det, at jeg om noen år vil lettere kunne si ”det er bare oss”.

Bildene i dag er fra Tusenfryd, et ikke være sted for min del. Jeg setter meg ikke i en doning som er ment for å gi deg et kick. Derfor var det godt at de var to som kunne holde sammen gjennom et magesug og snakke om det etterpå. Så kunne jeg stå godt plantet på bakken og betrakte de to som forsvant opp og ned bakker og som surret rundt sin egen akse. Daniel og Isak sprang fra attraksjon til attraksjon og jeg måtte legge på meg en evig tålmodighet.

Det var en fin dag, fylt av popcorn, køventing og avmålt latter.

Comments

comments

It's only fair to share...Share on FacebookShare on Google+Tweet about this on TwitterShare on LinkedIn

The author

Fortellerkunstner siden 1996
StorytellingArtist since 1996